Bloggers Sunday Walk 26. april 2020.

Kanskje synes du at det holder med det forrige blogginnlegget, om turen til Lilloseter?

Når jeg igjen skal legge ut om tur her i mitt område, tror du kanskje det blir kjedelig?

Men jeg synes aldri at turer i skog og mark blir kjedelige. Selv i det samme området blir det alltid noe nytt, enten det er ulike årstider, en ny sti du ikke har gått, ulikt vær - andre farger.

Og det kan nesten ikke bli vakrere enn å starte ved et stort hvitveis-område!

Nok en gang skal jeg fortelle/vise deg historiske steder.
Jeg har tidligere i blogginnlegg også fortalt om det området vi tok på søndag, men denne gang tok vi en annen sti. En som nesten ingen går. Bortsett fra helt i starten, og et lite stykke på veien tilbake.
















Jeg har i tidligere blogginnlegg fortalt om at det like her oppe lå et Milorg skjulested under krigen 1943-1945 -
Stengunhytta. Men jeg har nok ikke fortalt hvorfor den heter det.

Du kan kanskje ikke se det som står skrevet her, men du ser antagelig hvordan hytta så ut.
Hytta ble funnet av grunneier først etter krigen. Ingen hadde lagt merke til den tidligere, da det på den tiden var tett granskog i hele området, noe som ga hytta godt skjul.

Hytta ble laftet opp av ubarket tømmer, som ble hogd i nærheten. Grunnflaten ble ca. 3x4 meter, og høyden var ca. 2,40 m. Den ble brukt av MILORG D13131.
Så til navnet. Her foregikk våpeninstruksjon. Stengun var en engelsk maskinpistol, som også ble hemmelig produsert i Norge under den 2. verdenskrig 1940-1945. Derfor navnet.

Litt høyere oppe her i skogen, på toppen av Gjelleråsen, er dette skrevet i fjellet, men bildet er tatt tidligere, da vi ikke gikk opp dit denne gangen.

Vi fortsetter på vår valgte sti, og kommer til en av de største maurtuene jeg har sett. Og like ved - en skilpadde i stein! Jeg elsker å "lese" figurer ut av stein. Gjør du?

Det er vilt her inne, og vi er alene. Her har et kjempetre falt ned.












Her er vi på en liten topp hvor noen har laget en liten leirplass, med et bål. Bålet var vi ikke så glad for å se, da det på søndag var usedvanlig tørt i skogen. Men det er en hyggelig plass med god utsikt.

Men vi fortsatte videre, og kom til den delen av stien, som kan kalles "hovedstien" opp til toppen av Gjelleråsen. Der står dette kartet, og dette skiltet?

Hva er Oldtidsveien, spør du kanskje? Det er "Den Trondhjemske Kongevei", som har sin opprinnelse i førhistorisk tid. Veien gikk fra Oslo, over Romeriksbygdene og til Trondheim.

Fra det stedet skiltet står, følger veien et trangt skar som kalles Kongedalen. Dette stedet kalles Svingele, Bjellele eller Solingle. Merkelige navn.

Helt til begynnelsen av 1900-tallet var veien i Kongedalen forsynt med tverrstokker, eller "kavler", som skulle gi fotfeste for hestene, og hindre grus og sand i å renne nedover.

La meg ta deg nedover Kongedalen.

Veien var så smal at bare en hest med kløv kunne passere om gangen. Derfor var det plassert en bjelle i hver ende av dalen. Den som ringte først i bjella, fikk først passere. 
Dette var vel en form for enveiskjøring! Vi fortsetter.

På bildet over ser du to trær som har falt over stien, og på bildet nede til venstre ligger flere store trær som også har brukket.
For en forferdelig tur de må ha hatt, med fullastede hester, i all slags vær!

Oldtidsveien er fredet iflg. Lov om kulturminner av  9. juni 1978. Alle kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet.
Inngrep eller ødeleggelse av kulturminnet er forbundet med straffeansvar.














Men nå er vi nesten ved enden av Kongedalen, og sannelig er det en merkelig figur som vinker farvel til oss.

Og her nede står en slik bjelle eller klokke som de ringte i for å få til denne "enveiskjøringen".
Denne står, her nede, og en annen står på toppen. De ble satt opp igjen for noen år siden.

Det er flere historiske minner i dette område, blant annet gravminner som er 3 000 år gamle. Men dette kan vi eventuelt komme tilbake til.

Det er lenge siden vi hadde gått ned Kongedalen, for det er vondt å gå her, spesielt når det er vått, for da blir det glatt på alle steinene. Men nå gikk det fint.
Litt rart å tenke på at vi våget å kjør ned her på ski, men det er mange år siden!

Når vi kommer ned ved hovedstien, ønsker hvitveis oss tilbake. Og jeg takker deg for turen. Hilsen Tove.