Jeg vil takke alle lesere av bloggen for året 2017 - som nå er i ferd med å renne ut.

Og det vil jeg gjøre ved å dele med dere bilder av denne fantastiske blomsten som har gledet meg fra før jul, og som fremdeles er så vakker.

Håper den også vil glede deg.

Det har vært fantastisk å følge med på hvordan denne skjønnheten har utviklet seg.

Hvert år kjøper jeg amaryllis og svibler lenge før jul, og setter dem i kjelleren.

Så må jeg bruke litt intuisjon når jeg skal velge tidspunkt for å ta dem opp fra kjelleren for at de skal kunne springe ut til jul. De får så og si ikke vann.

Da jeg tok denne opp var det fremdeles ingen antydning til blomst, men det var hele tre blomsterstengler på den. Tidligere har jeg bare hatt blomster med to stengler.

Så begynte ting å skje - og for en glede å følge med!

Da jeg satt og så på disse bildene, slo det meg at vi mennesker også bruker tid for å utvikle oss.

De fleste av oss -  ikke til skjønnheter - men i oss mennesker er det så mye annet som teller.

Vi skal ikke bare stå til pynt!

Det kan være problematisk for mange ungdommer i dag å se dette, ettersom så mange ser ut til å tro at det bare er utseendet som er viktig. Det er det så absolutt ikke!

Vi er ulike personligheter både inni og utenpå, og det må vi nå forsøke å få frem. Jeg snakker mye om det når jeg underviser ungdom.

Jeg har bestemt meg for å lage et større innlegg om dette temaet rett over nyttår. Håper du vil følge med og se hva jeg skriver.

Kos dere i nyttårshelgen!

Med fargeglade nyttårshilsener fra Tove.

Romjula

Kanskje er fire-års alder den riktige alderen å ha i romjula, slik Alf Prøysen skrev?!

"En skulle vøri fire år i  romjul`n - og kjint ei jinte som var nesten fem.

Og begge skulle kledd seg ut med masker - og kømmi julbokk tel et bæssmorhem."

Jeg er ganske så mye mer enn fire år, og går ikke lenger julebukk, men jeg er "bæssmor". En stille stund 3. juledags morgen satte jeg meg ned og bladde tilbake i bilder fra de siste årene.

Jeg så ikke på bilder av barn og barnebarn denne gang - alle dem hadde vi vært sammen med både julaften og 1. juledag, og delt mange gode stunder med.  

Jeg så på bilder av små gleder - bl.a. mange gyldne øyeblikk i naturen.

Og bildet over viser et slikt gyldent øyeblikk fra fjellhytta i Ringebu. For meg er dette magisk - et mirakel!

Og jeg setter nok mer pris på et slikt øyeblikk enn en fireåring!

Vi lever i en del av verdensrommet som kalles solsystemet. Det er et passende navn, for solen er  midtpunktet i vår tilværelse og vårt holdepunkt. 

Jeg har også nytt  hver øyeblikk på vår enkle, lille hytte på fjellet, der vi i flere år var fra 3.  juledag til over nytt år.

Jeg elsker denne peisen, som jeg har plukket hver eneste stein til.
Jeg kan ikke tenke meg en vakrere peis - men så er jeg også steingal!










En liten kopp kaffe av en spesiell kopp smaker også godt!

Ilden var i tidligere tider en gudegave, hellig og like mystisk i sitt opphav som solen på himmelen. Ild er lys og varme, og ildstedet har alltid vært et samlingspunkt. Her ble maten kokt eller stekt. Her ble metaller smeltet og bearbeidet. Flammen måtte alltid pleies og passes så den ikke døde ut, og det er knyttet mange gamle lys-skikker til det flammende julebålet.

Men også månen hører til i vårt solsystem. Men månens lys er kaldt, og på dette bildet nesten hvitt.

Dette bildet er også tatt på fjellhytta, en sen nattetime. Det er både litt skummelt og vakkert.

Mye overtro er knyttet til fullmånen - både trolldom, mystikk og romantikk. 

Bøker er for meg helt uunnværlig. Å sitte i fred og ro og lese en god bok er fantastisk.
Og når jeg er alene på hytta, har jeg nok av tid til å lese.

En av mine blogg venninner, Randi Lind, med bloggen
"som dagene går", laget et lite Advents-hefte før jul. Veldig hyggelig lesning, og med mange gode idèer. Du ser forsiden her, med den lille nissen som henter et juletre.
Og dette ser ut til å være et grantre.

Men også einer er blitt brukt som juletre. Einer finnes over store deler av Norge. Men i visse kyststrøk, der det ikke har vokst gran eller furu, laget folk tidligere juletre av einerkvister, som de satte på en kraftig stokk. De laget huller i stokken og stakk einerkvister inn i hullene. Da ble det som et juletre, og de kunne pynte det på den samme måten.

Her ser du et dårlig bilde jeg har tatt av einer, men i virkeligheten er jeg veldig begeistret for denne busken. Spesielt når de blå einerbærene henger på.

Ole Bremnes har skrevet en vise om einer som juletre, tonesatt av hans sønn Ola, og ofte sunget av datteren Kari.
De tre blad Bremnes er fra Bremnes og Kvæfjord ved Harstad, og her var det nok ikke gran eller furu.
Her er de to første versene.

Juletre av eine.

Lite tre. Umulig som ved                                Staur på fot. Greine i mot,

Gjer du opp eld, han spraka og smeld,           trees på plass. Kule av glass

Gneisten fyk, og gryta ryk                              heng i en tråd, pynten kjæm på  

av eine.                                                           en eine.  

Smånisser må med i romjulen, det er klart. Og på fjellet er jeg helt overbevist om at små levende smånisser som disse, holder seg rundt hytta og passer på oss.


Da er det bare å ønske deg en god romjul! Og ikke glem fargene! De må med!

Med fargeglade hilsener fra Tove.

PS. Jeg har skrevet mange juleinnlegg tidligere med artige opplysninger og historikk rundt julen.
Søk i søkefeltet til høre med ordet "jul", og du vil få dem opp hvis du er interessert. Mye artig!

          

Da vil jeg gjerne få ønske leserne av bloggen en riktig god jul!

Jeg håper den blir fargerik - ikke grå!

Rødt og grønt hører julen til!

Og aldri er rødt rødere eller grønt grønnere enn når de står sammen!

De er komplementærfarger - og de fremhever hverandre.

Men hvitt og rødt er også vakkert sammen. Les også historien jeg skrev i det forrige innlegget -

"Hvordan snøen ble hvit".

I denne blomsten er alle disse tre fargene samlet -

rødt - hvitt - grønt.

En vakker blomst, men jeg husker ikke navnet - gjør du?

Og snøen som er blitt hvit fordi snøklokken ga den hvitfargen, er vakker.

Ikke minst når de hvite trærne bader i sol.

Kanskje får du deg også en skitur? Skulle gjerne gått i disse flotte løypene!

La min gamle nisse få ønske deg alt godt i julen, enten du er her eller der.

Kos deg uansett, med familie og venner!

Julehilsen fra Tove.

Kanskje du vil vite hvorfor snøen ble hvit?

Jeg vet ikke hvem som har skrevet historien, men jeg er sikker på at små barn vil elske den.

Da Gudfader skapte verden og delte ut fargene var det sommertid, og ingen tenkte på snøen.

Så ble gresset grønt -

Rosene ble røde - 

Himmelen ble blå -

Ekornet ble brunt  - og smørblomster og bekkeblom ble gule.

Og alle var glade!

Men da året snudde og snøen kom dalende var snøen fargeløs og nesten ikke til å få øye på.

Da gikk snøen til Gudfader og spurte om det var meningen at han skulle gå usett gjennom verden.
Nei, det hadde Gudfader ikke tenkt. Men nå var alle fargene gitt bort, så det var ingen annen råd - snøen fikk gå ut i verden og høre om noen var godhjertet nok til å dele fargen sin med snøen.



Snøen vandret av sted og vinden hjalp ham, og bar ham vidt og bredt.
Først kom han til rosen, for han mente at det måtte være gjevest å bli rød.
"Røde rose - vil du dele fargen med en som ingen farge har, og som nesten ingen kan se"? spurte snøen. "Kalde snø, kom ikke nær meg", sa rosen og stakk tornene fram. "Aldri får du farge av meg, du som biter meg både i blad og knopp".
Og snøen måtte gå like fattig som han kom.

Men så fikk han øye på noen smørblomster som sto så vakkert ute i en eng. "Vil dere dele litt farge med en som ingen farge har, og som nesten ingen kan se"? spurte snøen. "Vi er ikke gulere enn vi trenger å være", svarte smørblomstene. "Du som har så kalde klør kan bare være glad til at ingen ser deg". Så måtte snøen vandre videre.

Om litt fikk han se noen blåklokker borte i en bakke.
"Vil dere dele litt farge med en som ingen farge har, og som nesten ingen kan se"? spurte snøen. Men da blåklokkene skjønte at det var snøen, ble de redde og bøyde seg ned i gresset. Og da forsto han at heller ikke her var det farge å få.

Slik vandret han fra blomst til blomst, men over alt fikk han samme svar; han som var så kald og full av frost, måtte bare komme seg vekk.
Han spurte stein og gress, trær og skyer, mennesker og dyr, men ingen ville dele med ham.

Til slutt hadde han spurt alle ting i hele verden, bortsett fra en liten blomst som sto igjen ved roten av et tre.

"Du er den siste jeg kan spørre", sa snøen, "men det er vel ikke å vente at du heller, vil dele fargen din med en som er så kald som jeg"? 
Men den lille, hvite blomsten svarte ikke som alle de andre. "Vil du ta til takke med å være hvit, får det vel alltid bli en råd", sa den. "Ille vil det være hvis ingen i Guds skaperverk er godhjertet nok til å dele med deg".
Dermed skrapte den noe hvitt av blomsten sin og ga til snøen.

Og slik gikk det til at snøen fikk den reneste og lyseste fargen i hele naturen.

Og snøen sa til blomsten: "Som takk for hva du gjorde for meg, skal du få vokse først opp av alle blomster om våren. Og om du så vokser opp gjennom meg, skal jeg ikke på noen måte skade deg".

Også menneskene er glade i denne blomsten - og kaller den for Snøklokke.

Og den som ser nøye etter, finner ofte en bitte liten mørk flekk i tuppen av de hvite klokkene. 

Det er fordi den har gitt bort noe av fargen sin til snøen!

Kanskje du vil lese denne vakre historien for barn eller barnebarn i julen?!

Hilsen Tove.

PS. Jeg har nå, etter at historien er lagt ut, fått vite at det er Dan Lindholm som har skrevet  denne vakre historien.

Hvor kommer julesangene fra?

Jeg håper du kom deg vel gjennom Lussi Langnatt. (Se forrige innlegg).

Litt skummelt var det - men nå vil jeg ta for meg noe som bare er hyggelig - nemlig julesanger!

Tenk deg fyr på peisen, snø utenfor, fugler i neket og på fuglebrettet - da er det jul!
Og hva er da hyggeligere enn å synge julesanger, både norske og sanger fra andre land.
Fra engelsk forskning vet vi at opphavet til til deres carols, de gamle spesielle julesangene, kommer fra de franske carole, julesanger som ofte er versjoner av de julesangene som vi kjenner i Norge.
Sangene hadde nok i første rekke en kirkelig funksjon, og det kom et stort skille med Martin Luther og reformasjonen. Da forsvant det latinske fra gudstjenesten , og derfor ble en rekke salmer skrevet om, i Tyskland til tysk, i England til engelsk og i Norge til dansk.

Julesangene som vi har fått fra så mange land og mange steder er spesielle, og de har en slags merkelig udødelighet i seg.
I Norge bruker vi fremdeles julesanger med røtter tilbake til det 13. århundre. Det er like lenge som vi har skriftlige beretninger fra vår kulturkrets, og våre tradisjoner kan også spores tilbake til det franske hoffet i det 12. og 13. århundre.
Mange av julesangene har en felles europeisk kristen tradisjon, fra før og etter reformasjonen. Andre har vi fått fra Italia via Frankrike og England.

På begynnelsen av 1800-tallet var julen en stillferdig feiring i Norge og i Tyskland. Hos oss ble julens høytidelighet den gangen understreket med julesangene våre.
Den julesangen som blir sunget mest som innledning til julehøytiden, er sannsynligvis "Glade jul". Originalen er tysk, og heter "Stille Nacht, heilige Nacht". Denne julesangen blir sunget i alle land der julen feires til minne om Jesu fødsel. Sangen ble unnfanget på selveste julaften 24. desember 1818 i landsbyen Oberndorf i det østerrikske erkehertugdømmet Salzburg.
De fleste av disse opplysningene har jeg funnet i boken "Som julekvelden på kjerringa" av Ingrid Sahlin Sveberg.

Barn som synger julen inn er alltid hyggelig, men det gjøres ikke så ofte som tidligere, dessverre.

Veldig hyggelig er det hvis noen tar frem en gitar eller et trekkspill, og vi kan synge de gamle gode sangene. Veldig gjerne sanger av Alf Prøysen!

Jeg har alltid sunget og vært veldig glad i å synge helt fra jeg var liten.
Og jeg blir ofte overrasket, for de aller fleste sangene husker jeg fremdeles, enten det er salmer, viser, slagere eller andre typer sanger.
Jeg elsker også de amerikanske julesangene, og Bing Crosby med sin "White Christmas" har så absolutt vært en av de store favorittene, men det er mange, mange flere.

Når vi må ha oss en liten pause, kan det smake godt med  litt snadder Hva med epler rullet i sjokolade og kokos, eller en julekakeskive med eplesmør?

Så kan nissene synge videre en stund hvis de ønsker det!

Ikke glem å synge i julen, da blir du glad! Hilsen Tove.

I tidligere tider var jula årets farligste tid!

Også spesielle dager i adventstiden var skumle.

Spesielt natten mellom 12. og 13. desember - Lussi Langnatt!

Lussi var en vette med demoniske trekk og hadde et like demonisk farlig temperament.

Og kanskje er det lett å tenke at en slik skikkelse befinner seg her, når det er dette spesielle, mystiske lyset i skogen en vinterkveld.

Ifølge flere sagn hadde Lussi vært Adams første kone, og var stammor til alle de underjordiske.

Og det kunne nok skape frykt allerede kvelden før, når sola gikk ned, og himmelen ble forvandlet til det ugjenkjennelige.

De visste det ville bli farlig å bevege seg utendørs denne natta, ettersom Lussiferda var ute. Dette var et skrekkinnjagende følge, som red gjennom lufta på ildsprutende hester. Underveis rev de med seg mennesker, dyr og gjenstander.

Og kanskje så neste morgen slik ut - fra det fargesprakende til det fargeløse. Var det kanskje Lussi som hadde tryllet?

Lussi Langnatt var også starten på den egentlige juleperioden, og Lussi opptrådte som en slags inspektør.                              Hun smakte på brygg og fulgte med i matlagingen, og ingen måtte bryte regler når det gjaldt hva som skulle gjøres, og når det skulle gjøres. 

Og "storjulaften" skulle ikke brukes til juleforberedelser. Derfor måtte vasking, baking og matlaging være gjort på forhånd. Hvis ikke kunne det gå riktig galt.

Og nåde den som overhørte henne, da kunne hun rive i stykker den øverste delen av pipa på huset.

Dette var også natta da dyrene i fjøset kunne snakke sammen, gjerne for å klage sin nød til hverandre.

Samtidig som Lussi og følget hennes herjet omkring, begynte også de døde å fare. Mange av dem oppsøkte sine gamle boliger. Noen ganger tok de makten fra dem som bodde der, så folk måtte rømme fra husene sine. Dette høres for meg nesten ut som Halloween. Selv ikke kirken var trygg!                Tomme kirkebygg burde generelt ikke besøkes nattestid. Redselen for det var sterk og utbredt. Den ble kalt for "kyrkjefælska", og kunne føre til at ingen ville være kirketjener i bygda. Rett og slett fordi det var skremmende å skulle gå inn i kirken alene om natta for å legge i ovnen.

I våre dager forbinder de fleste denne natten med St. Lucia, og navnet Lussi kan nok forvirre.

Men i norsk tradisjon finnes det ikke spor etter en middelaldersk St. Lucia-feiring, slik som i Sverige.

Jeg har hentet mye informasjon om dette fra tekst skrevet av Kjetil Johansen, publisert i bladet Pensjonisten i 2015. Håper du ikke er blitt for skremt! Hilsen Tove.