Jeg fortsetter fra forrige blogginnlegg om arkitekturopprøret i Oslo.Heldigvis følger Aftenposten opp med flere innlegg i sine aviser.Jeg ble så glad da jeg så innlegget til Embla Eskilt på Si;D siden i avisen 20. april. Hun er bare 17 år, men skriver så bra!
"Overalt rives det stadig flere gamle hus. Opp kommer de samme byggene: like former, like materialer, like farger, kun i brunt, svart og grått. Jeg grøsser ved tanken på å bo i Oslo i fremtiden dersom dette fortsetter".
Dette er bare et lite avsnitt fra hennes flotte innlegg. Dere bør lese hele i Aftenposten!
Men det er ikke bare i Oslo det blir slike bygg som hun beskriver - i brunt, svart og grått! Min mann og jeg kjørte opp til Lørenskog på torsdag for å se nærmere på alt de bygger der, og det er absolutt helt forferdelig!
Tenk å bo i disse mørke byggene, i denne smale gaten, hvor du ser rett inn i bygget på motsatt side. Alt er mørkt! Nesten sort stein, sorte rekkverk på balkongene. Ikke hyggelig å sitte her en vakker sommerkveld!
Jeg kom i snakk med en arbeider på toppen av gaten, og spurte hva han syntes om byggene og fargene. Først våget han ikke å si noe, men etter hvert måtte han innrømme at der ville han aldri orket å bo. Tenk barn som skal vokse opp blant alt dette mørke! Tenk på travle foreldre som nesten ikke ser et lyspunkt eller et gløtt av farger! Blir de deprimerte?
Vi fant også dette boligkomplekset som hadde litt farge i steinen. Men også her hadde valget falt på sorte balkonger. Hvorfor? Lærer ikke arkitekter i dag noe om farger?
Dette er det første stedet vi så at det var laget en lekeplass for barn. Men med alle disse leilighetene er det ikke store plassen, og heller ikke her er det farger.
I Trondheim har Kine Angelo utarbeidet et fargekart basert på gamle by-farger og farger som passer sammen. Har de ikke det her i Lørenskog eller i Oslo?
Også her må bygget ødelegges med svarte balkonger!
Blir det grønne flekker og blomster noen steder? Nå er riktignok mye ikke ferdig enda, men det er uansett ikke satt av mye plass til grøntområder.
Det skal jeg komme litt tilbake til i neste innlegg, og da skal du også få se de mest grusomme byggene vi så.
Vi var faktisk nesten målløse da vi kjørte hjem. Det var virkelig til å bli deprimert av!
Hilsen Tove.