Deilig tur til Lilloseter i Lillomarka.

Været var flott, bare en liten nordlig trekk, men det var egentlig deilig, for det er mange bakker oppover til Lilloseter.

Vi startet ved Ammerud, der vi parkerte bilen, 10 minutter med bil fra der vi bor.

Og det er ikke lenge før vi er ved Breisjøen.

Men som du ser, dette er ikke noe badevann. Det er derimot en av Oslos drikkevannskilder. Da forstår du sikkert hvorfor det er gjerde rundt vannet, du ser det på bildet.

Det var lenge siden vi hadde gått opp hovedveien til Lilloseter.
Da våre voksne sønner var barn, gikk vi mye på ski opp her. Men etterhvert valgte vi å gå fra Grorud, men kom inn på samme løype, men mye lenger opp.

Når vi går på tur i skogen, er det ekstra artig når det er gammel historie knyttet til området. Og det er det også her.













Snøen hadde gått over hele området, og det var heller ikke vått, og bekkene var det ikke mye vann i.  Men se så vakre farger det er på steinene her!
Og her, i et lite område ved veien, som er myraktig, var det vann.

Og så kan vi lese litt om historien herfra.

Merkelig, men jeg hadde aldri hørt det merkelige navnet - Slengfu. Men her hadde det sannelig ligget en husmannsplass i gamle dager. Det står dessverre ikke når det var.

Men her kan du lese litt mer historie. Her gikk Hadelandsveien, og Hadeland var et viktig sted i gamle dager. Her ligger mye historie.

Som det står på tavlen, ble veien aldri mer enn en sti, og du ser stien her til venstre. For et slit å frakte gods her!

Jeg elsker å se steiner eller stubber som er formet som et eller annet. Her ser du kanskje et hode - en fryktinngytende mann som vokter over en hule. Kanskje passet han på de som strevde her, og kanskje overnattet?

Så er vi oppe på Lilloseter. Skulle gjerne tatt et bilde nærmere, men det satt en del mennesker der, både ved veggen og utover plassen, så det ville ikke vært så greit.

Men det er et flott sted. Denne dagen var det dessverre stengt, men de har hatt oppe mange dager også i disse Korona-tider.

Jeg ville også vise dere den gamle låven som ligger bak og nedenfor Lilloseter. Og da kom jeg til dette lille, fine "huset", som det sto "privat" på. Ser helt nytt ut, veldig koselig.

Jeg kom meg ned stien til høyre, og der ser du låven.

Og videre ned ser du låven fra baksiden, og veien videre innover i skogen. Der vi gikk på ski.

Som du ser på skiltet peker det øverste tilbake på den veien vi kom, fra Ammerud, og det nederste videre inn mot Sørskogen og Sinober. Da vi gikk på ski her, var min favorittløype fra Lilloseter til Sinober. Der tok vi kaffen. I dag er det en kjempeflott friluftsbarnehage der.

Som du ser, er vi nå litt utenfor Oslos grense - vi er i Nittedal.

Dessverre er det litt vanskelig å se hva som står på dette skiltet på veggen på Lilloseter, men også det handler om Hadelandsveien. Den ble brukt helt frem til byggingen av Gamle Bergensvei (1793-1804.) Bildet er en akvarell fra 1822.

Her ser du litt av utsikten fra Lilloseter, som ligge ca. 400 moh. Vi ser ned på Breisjøen, retning nord i Oslo. 

Vi begir oss tilbake, etter en deilig stund i sola.
Og her er vi kommet til skillet, der vi kom oppover. Vi skal til høyre i krysset, mens veien til venstre går til Grorud. Som jeg skrev tidligere, vi gikk på ski i begge løypene.

Jeg tok også et bilde av bekken, som løper ved veien. Det er ikke mye vann i den. Det har jo vært så lite snø her i Oslo-området i år.

Her er vi nede ved Breisjøen, og som du ser, her ligger det enda litt is innerst i bukta.

Nå skal forøvrig Vann- og avløpsetaten forsterke demningene på Breisjøen, slik at de tilfredstiller NVE's sikkerhetskrav. De må tappe ned vannstanden, men normal vannstand vil bli tilbakeført.

En deilig tur, og er du i Oslo og du ønsker å gå en skogstur, er det flott både her i Lillomarka og i Gjelleråsmarka. Og det er mye historie her. 

Hilsen Tove.

Jeg tror ikke mange vet at det er et naturreservat i Lillomarka!

Søndag for to uker siden, gikk vi en fin tur i våre trakter i Gjelleråsmarka. Dersom du blar deg to innlegg bakover, finner du denne turen, som gikk på historisk grunn.

Forrige søndag tok vi bilen en fem minutters kjøretur opp til parkeringsplassen før Badedammen på Grorud, og startet der.
Den er demmet opp, og fra 1935 var dette drikkevann.
Et vakkert område, men ikke lenger en drikkevannskilde. Her er det fullt av barn og voksne om sommeren.


Ved Steinbruvannet, noen minutters gange lenger opp, sitter grågåsa og venter på oss.











Vi går videre langs Steinbruvannet, Lillomarkas svar på Sognsvann. Også i dette vannet er det fint å bade.
Vi går til enden av vannet, og tar av opp til høyre, og så velger vi en sti til venstre gjennom "urskog".



Vi har gått i dette området mange ganger tidligere, men det er flere stier du kan velge, og av og til havner man også utenom stiene.

Jeg blir alltid fascinert av slike gamle røtter som danner så mange ulike fasonger. Og her ser jeg også en fargeflekk mitt inne i, og selvsagt må jeg finne ut hva det er.

Og her ser du selv. Er den ikke flott!
Og like bortenfor vokser en annen variant.
Og da får vi plutselig øye på et skilt vi aldri har sett før.
Naturreservat!















Og det er virkelig på sin plass å verne om et slikt område som dette. Og dere som bor på andre kanter av Oslo, eller andre steder i Norge, burde ta en tur i skogene i Groruddalen. Her er dere både på historisk grunn, kan vandre i et naturreservat, og nyte en usedvanlig vakker natur!

Det er sikkert litt vanskelig å lese, men på skiltet står det at området ble vernet som naturreservat i 2008.

Slattumsrøa er vernet for sin verdifulle gammelskog. Området har en stor vitenskapelig og pedagogisk betydning, og er et eksempel på denne type skog i lavlandet på Østlandet. Alt har et urørt preg.

Vi har klatret opp en ganske bratt, liten ås, og begir oss videre oppover.
Og etter en stund er vi ute av naturreservatet, og oppdager en liten hyttegrend, noe som forundrer oss. Om dette er gamle hytter som folk nå har fått lov til å sette i stand, vet jeg ikke. Men alt er ikke like pent.










Oppe i grenda oppdager jeg et gammelt tømmerhus med stabbur, som er virkelig sjarmerende. Det er i ferd med å bli restaurert.
Og stabburet falt jeg pladask for!
Er det ikke flott!?





Og litt ovenfor ligger en fin, gammel tømmerhytte som ser godt vedlikeholdt ut.

Men den hytta som ligger øverst er et trist syn. Den er gammel, men et lite påbygg er nok relativt nytt,men alt er forfallent. Og lys blått er ikke akkurat fargen som passer her i skogen. Og de ubehandlede, vinduslemmene ser oransje ut, men er ikke malt. En plaststol utenfor indikerer bruk. Synd at denne hytta får stå!

Vi fortsetter oppover et stykke på stien som er merket Lilloseter, og ser først den gamle låven.

Hvis du går inn på www.lilloseter.no, kan du finne spennende artikler om noe av Lilloseters historie.

En artikkel fra Grorud Historielags årbok fra 2007, om Olav Østlund, er spennende lesning.

Hans familie kom fra Øvre Rendal til Lilloseter i 1935 da Olav bare var 6 år. Og når han forteller om krigsutbruddet og krigsårene, er det historie som vi bør kjenne til i disse dager da vi har feiret krigens slutt.

Det går flott lysløype opp til Lilloseter, og det er kjempefint å gå på ski både fra Grorud, Ammerud, Årvoll og Linnerud. Men du kan også gå fra den andre siden. Og fra Lilloseter kan du fortsette i fine skiløyper til Sørskogen og Sinober. Vi har gått her mange ganger. Men det er ikke ski jeg skal skrive om nå.

Etter deilige, store vafler og god kaffe, begir vi oss ned fra Lilloseter. (Jeg fikk også lov å ta bilder inne, men bildene ble ikke gode på grunn av sollys etc. Men her kan du kjøpe deg god mat og drikke.)




Vi tar av fra veien, og svinger til venstre, og tar sti gjennom skogen i retning Grorud. Vi kommer til nok et vann. Vakkert!

Aurevann ligger her. Og også her ser vi at det er bygget demning.
I Damvokterhytta, på syv kvadratmeter, ved sørenden av vannet, bodde eneboeren og kunstneren Otto Hirsch. Han kom fra Østerrike rundt 1925. Han var maler og siselør, og skal også ha siselert et kongelig servise.
Han bodde også på Lilloseter, men ville bo for seg selv.
De fant han død ikke langt fra hytta i 1948, 64 år gammel.





Fra Aurevann går vi stien gjennom skogen et stykke videre, før stien kommer ned på grusveien mot Steinbruvannet.

Da er vi nede der vi startet, ved Steinbruvannet, og fra denne vinkelen kan vi se at også dette vannet er oppdemmet.   

                         





Vi har hatt en kjempefin tur!
Du burde også ta deg en tur i skogene her i Groruddalen.
Som sagt - utrolig vakkert og mye spennende historie, også fra krigens dager, som nevnt over. Aktuelt nå i mai.

Jeg glemte vel å si at i dette området gikk Bergensveien. Der vi gikk vår forrige tur, var det veien til Trondheim som gikk. God tur! Hilsen Tove.