Bloggers Sunday Walk 26. april 2020.

Kanskje synes du at det holder med det forrige blogginnlegget, om turen til Lilloseter?

Når jeg igjen skal legge ut om tur her i mitt område, tror du kanskje det blir kjedelig?

Men jeg synes aldri at turer i skog og mark blir kjedelige. Selv i det samme området blir det alltid noe nytt, enten det er ulike årstider, en ny sti du ikke har gått, ulikt vær - andre farger.

Og det kan nesten ikke bli vakrere enn å starte ved et stort hvitveis-område!

Nok en gang skal jeg fortelle/vise deg historiske steder.
Jeg har tidligere i blogginnlegg også fortalt om det området vi tok på søndag, men denne gang tok vi en annen sti. En som nesten ingen går. Bortsett fra helt i starten, og et lite stykke på veien tilbake.
















Jeg har i tidligere blogginnlegg fortalt om at det like her oppe lå et Milorg skjulested under krigen 1943-1945 -
Stengunhytta. Men jeg har nok ikke fortalt hvorfor den heter det.

Du kan kanskje ikke se det som står skrevet her, men du ser antagelig hvordan hytta så ut.
Hytta ble funnet av grunneier først etter krigen. Ingen hadde lagt merke til den tidligere, da det på den tiden var tett granskog i hele området, noe som ga hytta godt skjul.

Hytta ble laftet opp av ubarket tømmer, som ble hogd i nærheten. Grunnflaten ble ca. 3x4 meter, og høyden var ca. 2,40 m. Den ble brukt av MILORG D13131.
Så til navnet. Her foregikk våpeninstruksjon. Stengun var en engelsk maskinpistol, som også ble hemmelig produsert i Norge under den 2. verdenskrig 1940-1945. Derfor navnet.

Litt høyere oppe her i skogen, på toppen av Gjelleråsen, er dette skrevet i fjellet, men bildet er tatt tidligere, da vi ikke gikk opp dit denne gangen.

Vi fortsetter på vår valgte sti, og kommer til en av de største maurtuene jeg har sett. Og like ved - en skilpadde i stein! Jeg elsker å "lese" figurer ut av stein. Gjør du?

Det er vilt her inne, og vi er alene. Her har et kjempetre falt ned.












Her er vi på en liten topp hvor noen har laget en liten leirplass, med et bål. Bålet var vi ikke så glad for å se, da det på søndag var usedvanlig tørt i skogen. Men det er en hyggelig plass med god utsikt.

Men vi fortsatte videre, og kom til den delen av stien, som kan kalles "hovedstien" opp til toppen av Gjelleråsen. Der står dette kartet, og dette skiltet?

Hva er Oldtidsveien, spør du kanskje? Det er "Den Trondhjemske Kongevei", som har sin opprinnelse i førhistorisk tid. Veien gikk fra Oslo, over Romeriksbygdene og til Trondheim.

Fra det stedet skiltet står, følger veien et trangt skar som kalles Kongedalen. Dette stedet kalles Svingele, Bjellele eller Solingle. Merkelige navn.

Helt til begynnelsen av 1900-tallet var veien i Kongedalen forsynt med tverrstokker, eller "kavler", som skulle gi fotfeste for hestene, og hindre grus og sand i å renne nedover.

La meg ta deg nedover Kongedalen.

Veien var så smal at bare en hest med kløv kunne passere om gangen. Derfor var det plassert en bjelle i hver ende av dalen. Den som ringte først i bjella, fikk først passere. 
Dette var vel en form for enveiskjøring! Vi fortsetter.

På bildet over ser du to trær som har falt over stien, og på bildet nede til venstre ligger flere store trær som også har brukket.
For en forferdelig tur de må ha hatt, med fullastede hester, i all slags vær!

Oldtidsveien er fredet iflg. Lov om kulturminner av  9. juni 1978. Alle kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet.
Inngrep eller ødeleggelse av kulturminnet er forbundet med straffeansvar.














Men nå er vi nesten ved enden av Kongedalen, og sannelig er det en merkelig figur som vinker farvel til oss.

Og her nede står en slik bjelle eller klokke som de ringte i for å få til denne "enveiskjøringen".
Denne står, her nede, og en annen står på toppen. De ble satt opp igjen for noen år siden.

Det er flere historiske minner i dette område, blant annet gravminner som er 3 000 år gamle. Men dette kan vi eventuelt komme tilbake til.

Det er lenge siden vi hadde gått ned Kongedalen, for det er vondt å gå her, spesielt når det er vått, for da blir det glatt på alle steinene. Men nå gikk det fint.
Litt rart å tenke på at vi våget å kjør ned her på ski, men det er mange år siden!

Når vi kommer ned ved hovedstien, ønsker hvitveis oss tilbake. Og jeg takker deg for turen. Hilsen Tove.

Deilig tur til Lilloseter i Lillomarka.

Været var flott, bare en liten nordlig trekk, men det var egentlig deilig, for det er mange bakker oppover til Lilloseter.

Vi startet ved Ammerud, der vi parkerte bilen, 10 minutter med bil fra der vi bor.

Og det er ikke lenge før vi er ved Breisjøen.

Men som du ser, dette er ikke noe badevann. Det er derimot en av Oslos drikkevannskilder. Da forstår du sikkert hvorfor det er gjerde rundt vannet, du ser det på bildet.

Det var lenge siden vi hadde gått opp hovedveien til Lilloseter.
Da våre voksne sønner var barn, gikk vi mye på ski opp her. Men etterhvert valgte vi å gå fra Grorud, men kom inn på samme løype, men mye lenger opp.

Når vi går på tur i skogen, er det ekstra artig når det er gammel historie knyttet til området. Og det er det også her.













Snøen hadde gått over hele området, og det var heller ikke vått, og bekkene var det ikke mye vann i.  Men se så vakre farger det er på steinene her!
Og her, i et lite område ved veien, som er myraktig, var det vann.

Og så kan vi lese litt om historien herfra.

Merkelig, men jeg hadde aldri hørt det merkelige navnet - Slengfu. Men her hadde det sannelig ligget en husmannsplass i gamle dager. Det står dessverre ikke når det var.

Men her kan du lese litt mer historie. Her gikk Hadelandsveien, og Hadeland var et viktig sted i gamle dager. Her ligger mye historie.

Som det står på tavlen, ble veien aldri mer enn en sti, og du ser stien her til venstre. For et slit å frakte gods her!

Jeg elsker å se steiner eller stubber som er formet som et eller annet. Her ser du kanskje et hode - en fryktinngytende mann som vokter over en hule. Kanskje passet han på de som strevde her, og kanskje overnattet?

Så er vi oppe på Lilloseter. Skulle gjerne tatt et bilde nærmere, men det satt en del mennesker der, både ved veggen og utover plassen, så det ville ikke vært så greit.

Men det er et flott sted. Denne dagen var det dessverre stengt, men de har hatt oppe mange dager også i disse Korona-tider.

Jeg ville også vise dere den gamle låven som ligger bak og nedenfor Lilloseter. Og da kom jeg til dette lille, fine "huset", som det sto "privat" på. Ser helt nytt ut, veldig koselig.

Jeg kom meg ned stien til høyre, og der ser du låven.

Og videre ned ser du låven fra baksiden, og veien videre innover i skogen. Der vi gikk på ski.

Som du ser på skiltet peker det øverste tilbake på den veien vi kom, fra Ammerud, og det nederste videre inn mot Sørskogen og Sinober. Da vi gikk på ski her, var min favorittløype fra Lilloseter til Sinober. Der tok vi kaffen. I dag er det en kjempeflott friluftsbarnehage der.

Som du ser, er vi nå litt utenfor Oslos grense - vi er i Nittedal.

Dessverre er det litt vanskelig å se hva som står på dette skiltet på veggen på Lilloseter, men også det handler om Hadelandsveien. Den ble brukt helt frem til byggingen av Gamle Bergensvei (1793-1804.) Bildet er en akvarell fra 1822.

Her ser du litt av utsikten fra Lilloseter, som ligge ca. 400 moh. Vi ser ned på Breisjøen, retning nord i Oslo. 

Vi begir oss tilbake, etter en deilig stund i sola.
Og her er vi kommet til skillet, der vi kom oppover. Vi skal til høyre i krysset, mens veien til venstre går til Grorud. Som jeg skrev tidligere, vi gikk på ski i begge løypene.

Jeg tok også et bilde av bekken, som løper ved veien. Det er ikke mye vann i den. Det har jo vært så lite snø her i Oslo-området i år.

Her er vi nede ved Breisjøen, og som du ser, her ligger det enda litt is innerst i bukta.

Nå skal forøvrig Vann- og avløpsetaten forsterke demningene på Breisjøen, slik at de tilfredstiller NVE's sikkerhetskrav. De må tappe ned vannstanden, men normal vannstand vil bli tilbakeført.

En deilig tur, og er du i Oslo og du ønsker å gå en skogstur, er det flott både her i Lillomarka og i Gjelleråsmarka. Og det er mye historie her. 

Hilsen Tove.

Akantusranker

Verdens mest utbredte mønster.

KKvinneblogger som var blogg-navnet før, nå forandret til Kvinner & Kultur, har skrevet om akantusranker, og spør om vi vil vise hva vi har med dette mønsteret på.

Jeg har aldri tenkt over det, men det viser seg at vi har mye hos oss. Håper det jeg har plukket ut er riktig.

Jeg broderte to slike stoler for mange år siden, og jeg er veldig glad i dem.

Disse trebollene fikk vi for mange år siden av en slektning av min mann , som selv hadde malt dem. Vakre synes jeg.

Her er en gammel kommode, og en primstav som en annen i familien har skåret ut.


















En koselig, gammel ramme.

Åkleet har jeg også brodert for mange år siden. Også det er jeg veldig glad i.

Sannelig er det også akantusranker på både peisblåseren og teppet.

Til slutt tar jeg med en utskåret trehylle, og den er skåret av en kollega av min mann. Veldig fin!
Til høyre en detalj fra hyllen.

Har du noe hos deg med akantusranker på, hadde det vært artig om du ville vise det.

Gå inn på bloggen Kvinner & Kultur og les mer.

Hilsen Tove.