Frigjøringsdagen 75 år.
I går, 8. mai, var det frigjøringsdagen, og jeg så på programmet på NRK.
Da kom det frem mye jeg ikke hadde tenkt på på lenge, og jeg felte faktisk noen tårer over min far, farmor og farfar. Alle er døde for mange år siden.
Historiene jeg skal fortelle er blitt meg fortalt.
Farmor og farfar hadde en stor leilighet i Oslo, i et stort boligkompleks. Om de var medlemmer av Milorg eller andre grupper vet jeg ikke, men de tok imot ettersøkte i leiligheten. Utstyrte dem med mat og andre klær, og fikk dem videre over grensen til Sverige.
Dette var virkelig farlig, for i samme oppgang bodde det en familie som var nazister, og en annen familie, som også var nazister, bodde i en annen oppgang i samme gård.
Farmor og farfar ble ikke tatt av tyskerne, men det ble min far.
Antagelig var min far også med i tilsvarende aktiviteter, og en kveld kom han ikke hjem.
Farmor, farfar og mor ventet et par dager så vidt jeg husker, men ingen livstegn kom.
Da bestemte farmor seg for å gå opp til den familien som var tysker-vennlige i samme oppgang, for å spørre om de kunne hjelpe. De gjorde visstnok ingen skade for andre nordmenn under krigen, derfor tok farmor sjansen, selv om det var ganske så vågalt. Den andre familien derimot var angivere.
De fikk til slutt vite at min far var tatt av tyskerne og satt på Nr. 19 i Oslo. Hvorfor han ble tatt vet jeg ikke, og alle som visste noe er døde for mange år siden.
Hvor lenge han satt der vet jeg heller ikke, men han ble overflyttet til Grini, der han satt til krigen var over.
Jeg har små treskjeer og serviettringer som ble laget på Grini under krigen, og jeg tror de er merket med Grini 1944. De henger på hytta, så jeg får ikke sjekket nå.
Men disse to bildene fant jeg i Griniboken etter far.
Her hentes nazi-ekteparet av politiet da krigen var slutt. Og jeg har blitt fortalt at det andre beboere i gården ropte etter dem, ikke var pent.
Jeg vet ikke hvor det nederste bilde er fra, men det kan se ut som en Milorg-gruppe eller lignende. Jeg vet ikke. Men han i midten med ryggen til ligner veldig på min far.
Jeg skulle ønske at vi hadde snakket om dette mens de levde, men det gjorde vi aldri, dessverre.
Jeg er imponert over det de bidro med, og jeg savner dem. Hilsen Tove.
