Oppdagelsesferd/biltur i august. Del 2.

Hvor er vi nå?

Som sagt, vi var heldige som kjørte feil og fikk se den vakre Sollia kirke.

Nå kjørte vi tilbake mot Atna, og videre Rv 3 mot Koppang.

Vi er i Stor-elvdal kommune.

Plutselig dukket denne gigantiske elgen opp, den måtte selvsagt fotograferes.

Dette var på Bjøråa Rasteplass. En fin rasteplass med god informasjon og med et flott, delikat og rent toalett.

Og her sto også denne kjempeelgen! Du kan skimte noen personer ved det ene bakbeinet. De når ikke opp til mer enn en tredjededel av benet.

Vi tok en enkel lunsj på Tiur'n Kro og Hotell på Koppang, der denne fantastiske tiuren sto.

Jeg trodde først den var skåret i tre, men jeg tror det var en slags keramikk. Den er nok ca. 3,5 meter høy! Vi kjører fra Koppang og mot den vakre, lange Storsjøen. 

Og det er vel ingen tvil om at dette er vakkert?! Flott å se annet enn bare skog, selv om jeg er veldig glad i trær. Men det er synd at de fleste kommuner ikke sørger for å få vekk noen trær langs veien, når det er så mye vakkert å se bak trærne. 

Som her. Skog så langt øyet kan se.
Men akkurat  her var det en glippe mellom trærne så vi fikk øye på dette vakre fjellet.
Husker ikke hvor jeg fikk tatt dette bildet.

Men vi kjører langs Storsjøen, og ved Åkrestrømmen tar vi av til vei 217.
Og her er det bare mindre tettsteder, som Galten, der vi tar av til vei 26 mot Femunds-vika og Femundsenden. Et lite stykke til, og vi tar av ved Drevsjø vei 218.
Finner vi et sted å overnatte mon tro?

Nå er vi like ved grensen til Sverige, og kjører inn i vårt naboland. Flott at to land kan være så trygge på hverandre at vi bare kan se på et skilt at "Nå er dere i Sverige".  Etter grensepasseringen, heter veien 70.
Helt øde strekninger. Trær, elver, vann og noen fjell i det fjerne. Ikke et hus. Neste sted heter Idre, vi hadde aldri hørt om det. Det så ikke stort ut, men på kartet er det merket av at det er en flyplass der. Og her i Idre ventet en stor overraskelse. For dette viste seg å være et kjent sted for idrett, spesielt om vinteren, ettersom det er stolheiser, flotte utfor/slalombakker her. Men det er også lagt opp for sommeraktiviteter.
I informasjonen ble vi anbefalt å leie oss inn på Pernilla Wiberg hotel, noen kilometer opp fra sentrum. Og de ordnet med booking.

 

Og her er Pernilla Wiberg hotel. Hvem hun er? En av de virkelig store idrettsstjernene i Sverige.

Hun var alpinist, og i 1990 årene var hun den mestvinnende kvinnelige alpinisten. Hun vant renn i alle disipliner i verdenscupen, og hun vant verdenscupen sammenlagt i sesongen 1996/97. Hun tok flere gull i både OL og VM, og ble tildelt flere priser.

                                                  I resepsjonen, salongen og spisesalen var det flere montere med hennes premiesamling og utmerkelser.

Et hyggelig hotellrom, med fine farger i gardiner, sofa og puter.  Det liker jeg, selv om rødt ikke er en god sovefarge. Men her er det viktig å få energi! Dette er et sportshotell, ikke et luksushotell, veldig hyggelig. Og vi spiste deilig middag med god vin til i spisesalen.

Ikke noen dårlig utsikt fra rommet! Her er det vakkert. Og det liker nederlenderne. For her krydde det av folk fra Nederland.

.

Og hva så vi utenfor vinduet neste morgen? - En mengde reinsdyr!

Og selvsagt måtte jeg ut og fotografere. Og jeg kunne nesten gå helt bort til dem uten at de rørte seg.

Veldig flotte dyr - gøy å oppleve.

Til slutt legger jeg ut et kart som viser hele området. For det er ikke bare et hotell, men en mengde hytter og leiligheter som man kan leie. I sentrum av det hele finner du både resepsjon, aktivitetssenter, kafè og annet. Og det var flere bakken og stolheiser som du ser på kartet.

Jeg fikk også vite at like i nærheten har visstnok Bjørn Dehli et senter, der han har kurs og seminarer. Men vi så ikke det. 

Etter frokost reiste vi videre inn i Sverige. Bli med da vel! Hilsen Tove.

Oppdagelsesferd/biltur i august. 

Litt på lykke og fromme.

I august var vi på fjellet, og ettersom det ble lite bærplukking på grunn av tørke, foreslo min mann en biltur et par dager.

I de to foregående innleggene har jeg snakket om stein . Og det er ikke mindre stein her over fjellet.

Vi startet nemlig fra Ringebu i Gudbrandsdalen, og tok Friis-veien over fjellet og ned til Atna.

Her er det vilt og vakkert!

Jeg må dele opp turen i flere innlegg. Og for dere som ikke er så kjente, vil jeg oppgi numre på en del veier, slik at dere kan følge med på kartet. Det ble nemlig en tre-dagers tur med to overnattinger, så vi kjørte relativt langt - kanskje 50 mil og vel så det.

Da vi kom ned til Atna, kjørte vi feil - heldigvis - og havnet ved Sollia Kirke. Utrolig vakker!

Jeg sier heldigvis, for denne kirken, og ikke minst kirkegården, var så absolutt verdt et besøk!
Hvorfor kirkegården spør du kanskje?
Det skal jeg vise deg, men først bør du legge merke til at kirken er veldig gammel - helt fra 1738. Du ser minnesteinen til høyre, over han som fikk ideen til kirken. 

Nydelig utsikt, og fantastisk flotte steinmurer, som var rundt hele området.

Litt av et arbeide! (Så ble det noe om stein nå også! Ref. de to tidligere innleggene.)

Du ser kanskje at disse flotte murene er rundt hele kirkegården.

Området ligger på to nivåer, så det er en steinmur oppe, og en rundt hele kirkegården nedenfor.

Er det ikke vakkert?!

Da kommer jeg til det jeg skrev, om at kirkegården var spesiell. Kanskje har du sett så gamle steiner på en kirkegård? Jeg har det ikke. Og i alle fall ikke steiner som så godt viser hvor fattige folk var. Den første steinen er helt fra 1792, og det lille som står, ser ut til å være skrapet inn med et redskap. Ikke navn på den avdøde. Det ble vel for vanskelig vil jeg tro.
Steinen til høyre er litt mer forseggjort, fra 1827, men heller ikke her er den formet/skrevet av en fagmann. Dette blir jeg rørt av.

Og særlig når jeg sammenligner med steinen til høyre, som også er gammel, fra 1894. 
Her ser vi godt klasseforskjellen. Denne flotte steinen viser at det her var en kvinne av en høyere rang som var gravlagt.
Vi ser her en forseggjort stein, til og med med en engel på, men heller ikke den har forseggjorte bokstaver. 










Steinen til venstre fra 1840, ligner veldig den første fra 1792 - like fattigslig.

Og selv om denne er litt større og glattere, er det samme fattigslige preget over denne fra 1865.

Jernkorset du ser til høyre er fra 1903, og det var flere som var like. De hadde alle også den sommerfuglen på.

Jeg vet ikke om du ble rørt, men når jeg tenker på hvor fattige mange var her langt ute på bygda i den tiden, og at fattigdommen fulgte dem helt til kirkegården, går det inn på meg.

Ved utgangen er det også et lite hus - om det er til presten, eller et slags menighetshus, vet jeg ikke.

Men også det er vakkert.

Dessverre fikk vi ikke sett kirken inni. Vi ble fortalt av noen som kom for å se til en grav, at den er vakker. Og det sto på et oppslag at vi kunne ringe et telefonnummer, så kunne vi få sett kirken innvendig, men det ble for liten tid til det. Vi må nok komme tilbake senere.

Jeg legger ut mer fra vår tur ut i det ukjente i neste innlegg. Hilsen Tove

Det er farger i alt - også i stein - del 2.

Byene Ston og Mali Ston i Kroatia.
Scener fra filmen Game of Thrones er spilt inn her.

Kan du tenke deg hvor lang denne muren er? Ca. 5,5 kilometer!

Det blir sagt at det er den 5. lengste bygningen i verden. Opprinnelig var den 7 kilometer.

Den ble bygget på 14 - 1500 tallet. Helt utrolig hva de fikk til av stein!

Da jeg laget innlegget om stein, kom jeg til å tenke på at,  jeg ikke hadde laget et eget innlegg fra de to små spennende byene Ston og Mali Ston i Kroatia, selv om jeg har laget flere innlegg fra Kroatia. (Beklager mørke bilder da det regnet da disse ble tatt.)

Disse to små byene ligger omtrent en halv time fra Dubrovnik og ble bygget opp rundt saltutvinningen i området. Muren skulle beskytte byene for inntrengere. Jeg leste også at muren knytter de to byene sammen.

Borgen under, er vel starten på muren.

I dag strømmer turistene til de små byene, og ettersom jeg er svært opptatt av stein, forstår jeg det godt. Dessuten ble også scener fra Game of Thrones spilt inn her.
I dette området utvinnes det fremdeles salt, og det produseres også mye vin i området.

Jeg synes det er fantastisk å se og å oppleve slike steder. Jeg har funnet og båret alle steinene til peisen vår på fjellhytta og til muren under hytta, så jeg vet at dette både er tungt og tidkrevende.

I tillegg skal steinene passe, hvis ikke må de selvsagt hogges til. For en jobb!

Jeg rakk så vidt også å titte inn i en av kirkene, det er visstnok flere kirker i byene. Vakkert!

Artig også å ta dere med en liten tur til Ston og Mali Ston. Vi spiste forøvrig litt pizza og fikk oss et glass øl i en av de små sjarmerende restaurantene i et av steinhusene der, før vi motvillige måtte gå tilbake til bussen. Hilsen Tove.

Det er farger i alt! Også i stein!

Selvsagt har du sett det - men synes du stein er spennende?      Det gjør jeg!

Og da jeg for noen år siden kom hit til Petra ble jeg overveldet av ærefrykt.

Tenk å lage et slikt kunstverk som dette, antagelig så langt tilbake som 9000 år fKr.
Byen ble også kalt Rose City, på grunn av fargen på steinen.

Jeg har også tidligere skrevet om stein, blant annet i et innlegg fra 10. juni 2014 som har overskriften "Farger og stein". Det kan du søke opp.

Her er bilder fra en imponerende borg på toppen av et fjell som vi besøkte på Nord Kypros. Jeg tror det er 
St. Hilarion-borgen, en av de mest kjente korsridder-borgene i middelhavsområdet.
I dette innlegget vil jeg ikke gi deg alle opplysningene om byggene, det har jeg gjort i tidligere innlegg fra stedene, men jeg ønsker å sette fokus på hvor spennende det er med stein, enten det er en liten stein du finner, eller det er storslåtte byggverk som her. Tenk hva de fikk til med stein!

 

Eller hvordan naturen selv lager de mest utrolige former og farger. Dette er fra det samme området på Nord Kypros. Helt fantastisk!

De tre bildene over tok jeg på en fjelltur med en venninne på Venabygdsfjellet.

I og med at de lå i en bekk, ble fargene fremhevet, og hver stein ble som et kunstverk!

Et av husene fra en herregård i Sverige, som vi besøkte for noen år siden sammen med dansegruppa Byttomfoten.

Tror du at gråstein er bare grå tar du feil! Her er daglig leder i NCS Norwegian Colour Senter, 

Therese Sandem, sin kommentar til mitt innlegg fra 10. juni 2014:

"Farger på stein er egentlig ganske fasinerende. Vi bruker ofte uttrykket - "gråstein", og tenker vel generelt at de fleste steiner i naturen er grå. Men som du skriver, Tove, er steinfarger ganske så forskjellige og inneholder mange fargenyanser. 
Det som er interessant, er at en stein som visuelt ser grå ut for oss (øyet/hjernen), og som vi ikke kan se har noen andre fargenyanser, som rødt, grønt, etc), som regel IKKE er helt grå likevel .....! Fargeanalyser foretatt i regi av Skandinaviska Färginstituttet (nå NCS Colour AB) i Stockholm, viser at ved innmåling av NCS-kode på "gråstein", inneholder de GULT.

For å kunne se dette, kan man ta med seg fargeprøver av gråskalaen - NCS S 1500-N, 2000-N, 2500-N, osv. ut i naturen, -finn en "gråstein" og sammenlign den med den nøytrale fargeprøven. Du blir antagelig ganske overrasket over at "gråsteinen" ikke er grå, men har dragning mot gult (varmere grå). De nøytrale grå fargeprøvene, ser faktisk litt blå ut ved å sammenligne "gråfarger" i faunaen. 
Mvh Therese, NCS Colour Centre Norway."

Tror du dette er en skosåle? På avstand lurte jeg også på det - men nei, det er en flat stein. Den lå omtrent midt på stien da jeg gikk tur på fjellet, ikke langt fra hytta.

Jeg kommer med flere innlegg med bilder av stein i ulike sammenhenger, men kos deg nå først med dette. 
Da ser du at stein både kan være i store bygg, naturlig i fjell, eller som stein du nesten sparker til når du går tur.

Jeg aner ikke hvor mye stein jeg har hatt med meg hjem fra turer både i inn- og utland, men det er mye!
Jeg vet at noen av dere som følger bloggen min er omtrent like steingale som meg, så jeg håper på noen kommentarer fra dere. Hilsen fra Tove.

Marianno Restaurant i Dubrovnik, Kroatia.

Foto hentet på nettet og brukt med tillatelse.

Foto hentet på nettet og brukt med tillatelse.

Jeg må bare fortelle om og anbefale denne restauranten i utkanten av Dubrovnik.

Da vi ikke hadde lyst til å spise på hotellet denne kvelden, bestemte vi oss for å se om det var noen hyggelige restauranter i nærheten, og fant denne.

Det var en søndag kveld i slutten av mars, så det var stille både i gatene og på stedene.

Men vi fikk lyst til å gå inn - og angrer ikke!! 

Jeg er så lei grå, sorte og fargeløse restauranter i Oslo, så å komme inn hit var en stor glede.

Og da en ung servitør kom bort og lot oss velge bord og spurte hva vi ønsket på en så sjarmerende og flott måte, ble vi sjarmert både av stedet og av han.

Ønsket vi vin? Det ville vi gjerne ha, og ba om hans
anbefaling. Og da hentet han frem denne.
Men han hentet også frem mer - en karaffel.
Han ville dekantere vinene, og det er ikke vanlig på restauranter, så sant du ikke bestiller en svært dyr vin.

Ettersom vi spiste alene denne kvelden, de fleste i gruppen spiste på hotellet, og det var få gjester i restauranten, fikk vi anledning til å prate litt med servitøren. Og han fortalte at han var nesten utdannet somalier - vinkelner.

Jeg kan faktisk ikke huske hva retten het, eller hvordan kjøtt det var. Jeg bare husker at det smakte aldeles nydelig - vi behøvde knapt tygge det.

Og hva med vinen? Den var slik vi liker at en vin skal være - rund og fyldig, med lang ettersmak. Og selvsagt er det helt avgjørende at vinen passer sammen med maten - og det gjorde denne.
Jeg har smakt vin som ikke kjennes god når du drikker den uten mat, og som forandrer seg til å bli helt fantastisk sammen med maten, og omvendt. Dette er en kunst - å velge riktig vin til riktig mat.

Du burde fått se et bilde av desserten, men jeg glemte å fotografere før jeg begynte å smake, og da hadde jeg ødelagt synsinntrykket.
Jeg er veldig glad i is, men da han anbefalte is med gresskarolje over, ble jeg litt betenkt. Kunne det være godt? Men ettersom han hadde truffet midt i blinken med både vin og mat, ville jeg prøve. Det var ristede gresskarkjerner over isen, og jeg fikk oljen ved siden av så jeg kunne ta så mye eller lite jeg ville. Det smakte himmelsk!

Foto hentet på nettet og brukt med tillatelse

Ettersom jeg ikke hadde foto av vår dessert, har jeg valgt nok et bilde fra Mariannos egen nettside for å vise en delikat dessert. Den ser også herlig ut!

Hva er så det du ser her over til venstre? Det er faktisk en stein med ulike typer salt, som lå på bordet.

Og jeg måtte også etter måltidet ta et bilde av dette brødet som vi ikke smakte på, men som ser kjempegodt ut.

Skal du til Dubrovnik burde du absolutt besøke restauranten Marianno, som ligger litt i utkanten av byen.

Du kan gå inn på deres nettsider å se mer og finne info: www.restaurantmarianno.com.

Jeg har gitt dem beste karakter på TripAdviser.

Vel bekomme! Hilsen Tove.