Naturen er fantastisk - ingen ting er tilfeldig - alt henger sammen!

Farger er naturens sterkeste signalsystem, og farger betyr nesten alt! Også i fuglenes verden.

På fjellhytta har jeg hatt utrolig mange rørende og hyggelige opplevelser der fugler er involvert. Men også noen sørgelige.

Men min mann og jeg har stor glede av bare å se på alle disse fuglene som holder til på terrassen.

Og de har jo så mange flotte farger, har ulik størrelse og oppfører seg ulikt.

Dompappen er ofte  der om vinteren, men stikker også innom høst og sommer.
De ulike meisene er her hele tiden. Kjøttmeisene er lett gjenkjennelige med sin gule farge, men det er også mange forskjellige meiser i grått, hvitt og sort. Og selv om jeg er lei minimalismen ellers i samfunnet, er disse fuglene vakre, selv med fravær av farger.













For to uker siden var vi på fjellet, og plutselig smalt det.
En spettmeis hadde fløyet rett inn i terrassedøren, og lå på gulvet, og det er slett ikke første gangen.
Jeg gikk ut og løftet den opp i hånden, der den lå helt stille, selv da hånden var åpen. Jeg kjente hjertet banke, men den roet seg.
Så satte den seg opp på fingeren min, men ville ikke fly - tror den ville prate med meg. Langt om lenge fløy den.
Men så kommer noe merkelig. Spettmeisen pleier ikke å plukke mat fra gulvet ut fra det vi har sett. Men et par timer etter denne hendelsen, ropte min mann på meg, jeg måtte komme. Da satt den samme fuglen, så det ut som, helt rolig på samme stedet på terrassen. Jeg satte meg ned og snakker med den - kom den for å si takk for hjelpen? Merkelig var det. Den så ikke redd ut.

Her er enda et eksempel på en som har roet seg i hånden min etter å ha truffet ruta. Denne gangen er det en kjøttmeis.
Og den mest fantastiske opplevelsen med fugler har jeg hatt med kjøttmeiser.
En fuglekasse, som vi har hengt opp bare to-tre meter fra terrassen, ser du under. Den må med, for det er i den, og rundt den, historien utspiller seg, som for meg var helt utrolig.


Vi hadde oppdaget at et kjøttmeis-par hadde tatt bolig i kassa, og at hun hadde lagt egg. Han fløy frem og tilbake med mat til henne.
Så oppdaget vi at begge fløy frem og tilbake - med andre ord - det var fugleunger i kassa. Men hvor lenge de ville bli der, var ikke lett å si. Min mann måtte reise, men jeg ble igjen. Matingen fortsatte, og jeg holdt øye med fuglekassa hele tiden.
Torsdag ettermiddag den 30. juni 2016 så jeg et lite hode innenfor åpningen, men ingen ting skjedde.
Fredag morgen 1. juli våknet jeg tidlig, og fikk en følelse av at noe ville skje. Merkelig. Jeg fant frem en liten kikkert, og satte meg foran terrassedøren. Så - bare etter fem minutter fikk jeg oppleve noe helt fantastisk. Fire fugleunger fløy ut av kassa. Ikke nølende og forsiktig, men i full fart, en etter en. Var det flere? En av de voksne fuglene kom tilbake og hang seg i åpningen en liten stund, så fløy fuglen bort til det store grantreet dit ungene hadde fløyet. Det gikk et halvt minutt til - så kom tre unger til! Men da var det slutt. Tenk å få oppleve dette. Jeg har snakket med fuglevenner som aldri har fått oppleve noe lignende. Hadde jeg sovet videre, ville det vært for sent!
Jeg glemmer det aldri! Dessverre gikk det for raskt til at jeg fikk fotografert eller filmet.

Noen fugler til, før jeg kommer til en trist hendelse. Er ikke sikker på hvilke fugler dette er, for her jeg nå sitter og skriver, har jeg ikke fuglebøkene. De ligger på hytta.

Men den vakre, store fuglen her til venstre er en nøtteskrike.
Den pleier å være veldig engstelig, men en av dem ble utrolig modig i år, så det ble vanskelig for de andre fuglene. Den tok all maten.
Synd å jage den, men vi måtte det noen ganger for at de andre også skulle få litt mat. Den er usedvanlig flott og vakker. En helt spesiell blåfarge, som synes på lang avstand.

En fugl vi har hatt stor glede av er Lavskrika, eller Raudskjæra, som den også blir kalt. Den tilhører kråkefamilien, men er relativt liten. Mindre enn nøtteskrika, som er i samme familie. Mange kjenner ikke denne fuglen, men den er tillitsfull og koselig, og er ikke redd folk. Tvert i mot, den oppsøker ofte mennesker.

I alle år på fjellhytta har den vært en fast gjest, men det siste året har vi ikke sett den så ofte.
Vanligvis er disse fuglene svært tillitsfulle, og kan nesten sette seg på hånden for å få mat, men ikke i år. Kan det være nøtteskrika som har skremt den?
Tømmerhoggere og andre skogstravere har kalt denne fuglen for "kompis", ettersom den har satt seg like i nærheten, kanskje helt oppe på sekken, når nistematen blir pakket ut.
Den er veldig vakker i sin drakt av grå-beige, brunt og oransje/rustrødt. Beige på brystet, mer grå oppå.

Den trives i grantrærne, og gjemmer mat til vinteren. Limer maten fast med spytt. Det kan være bær, insekter og frø, og de spiser poteter og matrester når jeg legger ut det. Den spiser også sopp, og noen ganger ruser den seg på giftig fluesopp. Da blir den kranglete og bråkete.
  

Den hamstrer også fjær, dun, hår, skjegglav og bark. De må virkelig polstre kvistredet for å tåle kuldegradene, for hekkesesongen kan starte allerede i mars. De legger  3 - 5 egg.  Et lavskrikepar holder sammen hele livet, og de holder seg i sitt faste område.

Så til det triste. For også den har truffet vinduet. Det skjedde i fjor høst, og jeg måtte selvsagt ut for å se om jeg kunne hjelpe. Men dessverre - denne gangen var det ingen ting jeg kunne gjøre. Den hadde brukket nakken. Jeg felte en tåre da. Hva skjedde med maken? Kanskje det også var en grunn til at de ikke kom så ofte i år - en fugl hadde dødd på vår terrasse.

Jeg la den forsiktig under det store grantreet, pyntet med en kongle og litt blåbærlyng.

Kanskje noen ville ta avskjed med den?!

Som sagt - vi har stor glede av fuglene enten det er vinter eller sommer. Og vi har flere arter på besøk, som jeg ikke har vist her.

Klart jeg måtte kjøpe et av disse håndmalte vinglassene med kjøttmeiser på, til hver av oss, De bruker vi på hytta.
Det er malt av en av de "kreative dølene" på Ringebu. Dessverre husker jeg ikke navnet.
Hilsen fra Tove.