En god pinse ønskes dere alle fra sør til nord!

Og jeg det er blomstene i hagen som skal ledsage mine ønsker - ikke mange ord.

For noen farger - for noen former! Det kan ikke bli vakrere!

Det er utrolig hva naturen får til!
Jeg vet ikke hvilke blomster du liker best, jeg synes det er vanskelig å velge.
Men de flotte ballblomstene har mange minner fra barndommen.

Da håper jeg at blomstene, med sine vakre farger vil glede dere!

Beste hilsener fra Tove.

Krystaller og steiner

                   En overskrift i Aftenposten 8. mai i år er:                        "Kjendisenes nye krystallsyke"

Artikkelen er skrevet av den dyktige journalisten, Ingeborg Senneset. Og her er det mye å ta tak i.

Jeg elsker stein og krystaller, og jeg har alltid plukket med meg steiner når jeg går i fjellet, i skogen eller i fjæra. De kan være bitte små, eller store.

Her er mitt gamle skrin med steiner/krystaller av ulike slag, det meste selvplukket både i innland og utland.

Her er et annet samlingssted for stein, og her tror jeg alle er selvplukket.

I disse Korona-tider går flere på tur i skog og mark, noe som er kjempefint. Og selv barn som sjelden har vært på tur, får nå nyte vår vakre natur, uansett hvor de bor i landet.

Men barn kan kjede seg ved bare å gå, vi må finne på noe de kan se på, ta på, putte i lommene.

Vi var ofte på tur med våre sønner, og det ble både plukket bær og stein.

Med barnebarna, som nå er voksne, har jeg plukket stein både i vannkanten i Åsgårdstrand, og på fjellhytta i Ringebu.

Det jeg burde gjort, var å notere meg hvor steinene er funnet. Bortsett fra den store rosenkvartsen, er disse funnet ulike steder, både i inn- og utland. Og alt det jeg viser her, står på forskjellige steder på mitt hjemmekontor. Og jeg gleder meg over dem hver dag.

Men alt kan benyttes negativt for å tjene penger. Ifølge Vårt Land, omsetter den globale krystallindustrien for omtrent 269 milliarder kroner i året, står det i artikkelen! At denne industrien var så utrolig stor, var jeg ikke klar over, selv om jeg vet at mineraler brukes i mange sammenhenger, både i mobiler og datamaskiner!

Men når jeg leser at krystaller til healing av både voksne og barn er blitt så populært, blir jeg overrasket.

Og ikke minst, når en av Norges største influensere, gründer og designer Camilla Sørlie Pihl, legger ut bilder av sin noen uker gamle baby, med fargede steiner på spedbarnets nakne hud, synes mange med meg at det går for langt. Og særlig da Phil noen dager senere produserte og delte en reklamevideo for "Mother & Baby Healing Crystal Kit", som skulle være den perfekte gaven for en nybakt mor eller en gravid.

Her har jeg lagt ut noen steiner/krystaller som jeg antagelig har kjøpt, fordi jeg syntes de var pene.

De har jo så mange lekre farger. Treet, med grønne steiner, den fiolette ametysten og elefanten i rosenkvarts  er minner fra reiser, slik mange andre er.

Og da er jeg vel over på slike steiner/krystaller som brukes i krystallhealing. Men dette er ikke noe nytt! Det var veldig stor interesse for dette og alle såkalte "alternative trender" på 80 og 90 tallet.

Ettersom jeg var presseansvarlig for flere forlag, blant annet det forlaget som ga ut mest alternative bøker, deltok jeg også på alternativ messene, både i Oslo og Bergen, og sannelig var det mye underlig og spennende å se og oppleve på disse messene. Blant annet krystall healing. Og til en viss grad, kunne vi bli påvirket til å tro at ulike krystaller også kunne styrke oss og hjelpe oss med problemer. 

Men når bøkene er så spesifikke at de forteller om hvilken stein du bør velge til eksamen, et bryllup, hvis du har søvnproblemer, eller er god ved ryggsmerter og uro i bena, melder antagelig de fleste pass. Men jeg våger å si, at det er mye energi i naturen, og at det er mye vi ikke vet! Jeg vet jo at farger påvirker oss, og det er jo flotte farger i mange steiner.

Her er noen stener som ligger i vindusposten. Noen er plukket, noen har jeg fått.

Jeg har mange bøker om temaet, den eldste jeg har er vel fra 1985, men de fleste er fra 90-tallet. Og rådene og tipsene er mange.

Har du glede av steiner/krystaller så kos deg med dem slik jeg gjør. Men jeg er enig med Ingeborg Senneset når hun skriver: "Skillet går ved hvilke urealistiske drømmer og falske håp vi selger andre, og hvilke virkemidler vi er villig til å bruke. Ikke minst hvilken gevinst eget salg har, målt opp mot risikoen for andres helse." Hvis man sier at et mineral kan "styrke lever og lindre blodmangel", er vedkommende ute og kjører. Da er det lege barnet trenger!

Senneset skriver også at det i flere land kan være små barn som er med og utvinner populære krystaller. Det kan de bli syke av. I tillegg kan denne industrien være med på å finansiere terrorisme, blant annet den blå steinen Lapis Luzuli fra Afghanistan.

Dette var de fleste ikke klar over på 80-90 tallet, heller ikke jeg. Så jeg håper at de få steinene jeg kjøpte, ikke bidro til dette. Den store, hvite på bildet kjøpte jeg av nomader i Egypt.

Dette siste bildet er av en ametyst-stalakitt, som egentlig er delt i to. De to delene ser du på bildet over.

Etter å ha lest artikkelen i Aftenposten vil jeg aldri mer kjøpe en krystall, men jeg vil kose meg med dem jeg har, og vil fortsette å ta med meg små, vakre steiner når jeg er på tur.

Og ettersom fargen på disse krystallene spiller inn - bruk farger på andre måter. For farger er viktig!

Farger finner du i naturen - på blomster, trær, dyr og fugler. Bruk vakre farger i hjemmet ditt, og ikke minst - spis fargerik mat!

Det er synd at mennesker bruker naturen på slike negative måter! Hilsen Tove.

Gratulere med dagen Norge!

"Syttende mai du, er vi så glad du, moro vi har fra morgen til kveld.

Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel.

Vi roper hurra dagen så lang - synger for Norge mangen en sang -
Og jeg, jeg kan du, elske mitt land du - det skal du se en gang."

Det blir kanskje ikke like gøy i år, men feire det skal vi! Og sanger skal vi synge!

Og det er viktig å virkelig forstå hvor flott landet Norge er! Ulike årstider - ulike landsdeler!

Jeg vil med bilder la dere ta en titt på hvordan litt av landet er.

Vinter i fjellet, med en fantastisk himmel og flotte skiløyper.












Så kommer våren etterhvert, med blåveis og blomster på trærne. Flotte farger!













Og når det gjelder naturen, er den utrolig variert og vakker!

Jeg elsker naturen, elsker å gå i skog og fjell, og i Norge har vi så mange muligheter.

I juni i fjor dro vi til Vesterålen - og for meg var det helt ubeskrivelig. Her er vi i Nyksund.

Og like ved Nyksund fikk vi oppleve midnattsola! Ikke en sky på himmelen - det var trolldom!

Men nå er vi kommet til St. Hansaften, med et lite privat bål nede ved stranda i Åsgårdstrand.

Med dette lyset er det ikke merkelig at Edvard Munch slo seg ned her i sitt lille hus.

Midnattsola slår vel alt, men denne fullmånen over sjøen i Åsgårdstrand er nesten uvirkelig. Og vakkert er også et lite tjern i skogen rett i utkanten.

Høydepunktene i fjor var besøket i Vesterålen, og vår fantastiske tur med Skibladner på Mjøsa.

Og snakker om å være heldige - begge deler i et helt ubeskrivelig flott vær!

Men så er det høst, og høsten er kjempeflott på hytta i Gudbrandsdalen. Multer og blåbær plukker vi der, og det er helt topp!

Men vi har det også flott der vi bor på Stovner i Oslo. Vi har skogen fem minutter fra huset, og kan gå fine turer. 
Her var sherpaer fra Nepal og la en flott stein sti opp fra Liahytta, i skogen bare noen minutter fra oss. Liabratten ble navnet.
Like nedenfor er også Stovnertårnet kommet, og sannelig er det også blitt vinter og snø igjen. Herlig med ulik natur og ulike årstider!

Og på vår koselige, lille hytte i Ringebu i Gudbrandsdalen har vi feiret mange jul- og nyttårshelger. Å feire her er magisk.

Da har jeg tatt dere med i litt av mitt Norge. Bli kjent med landet i år! 
Og la oss stå sammen for å bevare dette flotte landet vårt!

"Hvorhen du går i li og fjell, en vinterdag, en sommerkveld ved fjord og fossevell.

Fra eng og mo med furutrær, fra havets bryn med fiskevær ut til de hvite skjær.

Møter du landet i trefarget drakt - svøpt i et gjenskinn av flaggets fargeprakt.

Som det hviteste hvite er sneen, og det røde har kveldssolen fått.

Og det blå ga sin farge til breen - Det er Norge i rødt, hvitt og blått."

En god 17. mai ønskes dere alle av Tove.

Frigjøringsdagen 75 år.

I går, 8. mai, var det frigjøringsdagen, og jeg så på programmet på NRK.

Da kom det frem mye jeg ikke hadde tenkt på på lenge, og jeg felte faktisk noen tårer over min far, farmor og farfar. Alle er døde for mange år siden.

Historiene jeg skal fortelle er blitt meg fortalt.

Farmor og farfar hadde en stor leilighet i Oslo, i et stort boligkompleks. Om de var medlemmer av Milorg eller andre grupper vet jeg ikke, men de tok imot ettersøkte i leiligheten. Utstyrte dem med mat og andre klær, og fikk dem videre over grensen til Sverige. 

Dette var virkelig farlig, for i samme oppgang bodde det en familie som var nazister, og en annen familie, som også var nazister, bodde i en annen oppgang i samme gård.

Farmor og farfar ble ikke tatt av tyskerne, men det ble min far.

Antagelig var min far også med i tilsvarende aktiviteter, og en kveld kom han ikke hjem.

Farmor, farfar og mor ventet et par dager så vidt jeg husker, men ingen livstegn kom.

Da bestemte farmor seg for å gå opp til den familien som var tysker-vennlige i samme oppgang, for å spørre om de kunne hjelpe. De gjorde visstnok ingen skade for andre nordmenn under krigen, derfor tok farmor sjansen, selv om det var ganske så vågalt. Den andre familien derimot var angivere.

De fikk til slutt vite at min far var tatt av tyskerne og satt på Nr. 19 i Oslo. Hvorfor han ble tatt vet jeg ikke, og alle som visste noe er døde for mange år siden.

Hvor lenge han satt der vet jeg heller ikke, men han ble overflyttet til Grini, der han satt til krigen var over.

Jeg har små treskjeer og serviettringer som ble laget på Grini under krigen, og jeg tror de er merket med Grini 1944. De henger på hytta, så jeg får ikke sjekket nå.

Men disse to bildene fant jeg i Griniboken etter far.

Her hentes nazi-ekteparet av politiet da krigen var slutt. Og jeg har blitt fortalt at det andre beboere i gården ropte etter dem, ikke var pent.

Jeg vet ikke hvor det nederste bilde er fra, men det kan se ut som en Milorg-gruppe eller lignende. Jeg vet ikke. Men han i midten med ryggen til ligner veldig på min far.

Jeg skulle ønske at vi hadde snakket om dette mens de levde, men det gjorde vi aldri, dessverre.

Jeg er imponert over det de bidro med, og jeg savner dem. Hilsen Tove. 

Vi er ulike mennesketyper

og vi takler vanskeligheter på ulike måter.

Er det forskjeller på hvordan vi takler denne corona-krisen?

Det er mange forskjellige personlighets-tester og beskrivelser av mennesker.

Noen setter mennesker i trange båser, andre tester er mer sammensatte.

Hentet fra Fargene forteller.

Jeg benytter en kartlegging der jeg ser på egenskapene til en person ut fra syv ulike mennesketyper.

Men det er ikke bare egenskapene fra den ene gruppen som blir til et menneske. Jeg henter også egenskaper fra de andre gruppene, men de står ikke like klart frem i kartleggingen.

Noen personer er veldig typiske for "sin gruppe", mens andre er mer sammensatte.

Jeg skriver om dette i boken min, Fargene forteller, og der er det også mulighet for å kartlegge seg.

Dessverre er boken utsolgt enda en gang, men hvis du er interessert i å lære mer om dette, kan du kontakte meg.

Hvordan takler de fleste "røde personer" en krise som dette? Hva med å måtte være mye inne, ikke ha tilgang til treningsstudioer og fotball?

Hva med en "grønn person"? Hva vil denne personen synes er det vanskeligste? Hva er  vanskeligst å unnvære?

Eller hva med en "fiolett person"? Hva har hun/han mest lyst til å foreta seg?

Det er slett ikke sikkert alle innen en gruppe reagerer likt. Det kommer helt an på hvilke egenskaper fra andre grupper som også er sterke.

Gjennom mer enn 25 år har jeg kartlagt både elever, kursdeltagere og folk i næringslivet.

Det er alltid like spennende. Det er også nyttig for å finne veien videre.

Har du allerede boken min, men har ikke tatt kartleggingen, gjør det nå.

Ønsker du å lære mer om dette, ta kontakt med meg.

Lykke til med ditt liv videre!

Hilsen Tove.

Bloggers Sunday Walk 26. april 2020.

Kanskje synes du at det holder med det forrige blogginnlegget, om turen til Lilloseter?

Når jeg igjen skal legge ut om tur her i mitt område, tror du kanskje det blir kjedelig?

Men jeg synes aldri at turer i skog og mark blir kjedelige. Selv i det samme området blir det alltid noe nytt, enten det er ulike årstider, en ny sti du ikke har gått, ulikt vær - andre farger.

Og det kan nesten ikke bli vakrere enn å starte ved et stort hvitveis-område!

Nok en gang skal jeg fortelle/vise deg historiske steder.
Jeg har tidligere i blogginnlegg også fortalt om det området vi tok på søndag, men denne gang tok vi en annen sti. En som nesten ingen går. Bortsett fra helt i starten, og et lite stykke på veien tilbake.
















Jeg har i tidligere blogginnlegg fortalt om at det like her oppe lå et Milorg skjulested under krigen 1943-1945 -
Stengunhytta. Men jeg har nok ikke fortalt hvorfor den heter det.

Du kan kanskje ikke se det som står skrevet her, men du ser antagelig hvordan hytta så ut.
Hytta ble funnet av grunneier først etter krigen. Ingen hadde lagt merke til den tidligere, da det på den tiden var tett granskog i hele området, noe som ga hytta godt skjul.

Hytta ble laftet opp av ubarket tømmer, som ble hogd i nærheten. Grunnflaten ble ca. 3x4 meter, og høyden var ca. 2,40 m. Den ble brukt av MILORG D13131.
Så til navnet. Her foregikk våpeninstruksjon. Stengun var en engelsk maskinpistol, som også ble hemmelig produsert i Norge under den 2. verdenskrig 1940-1945. Derfor navnet.

Litt høyere oppe her i skogen, på toppen av Gjelleråsen, er dette skrevet i fjellet, men bildet er tatt tidligere, da vi ikke gikk opp dit denne gangen.

Vi fortsetter på vår valgte sti, og kommer til en av de største maurtuene jeg har sett. Og like ved - en skilpadde i stein! Jeg elsker å "lese" figurer ut av stein. Gjør du?

Det er vilt her inne, og vi er alene. Her har et kjempetre falt ned.












Her er vi på en liten topp hvor noen har laget en liten leirplass, med et bål. Bålet var vi ikke så glad for å se, da det på søndag var usedvanlig tørt i skogen. Men det er en hyggelig plass med god utsikt.

Men vi fortsatte videre, og kom til den delen av stien, som kan kalles "hovedstien" opp til toppen av Gjelleråsen. Der står dette kartet, og dette skiltet?

Hva er Oldtidsveien, spør du kanskje? Det er "Den Trondhjemske Kongevei", som har sin opprinnelse i førhistorisk tid. Veien gikk fra Oslo, over Romeriksbygdene og til Trondheim.

Fra det stedet skiltet står, følger veien et trangt skar som kalles Kongedalen. Dette stedet kalles Svingele, Bjellele eller Solingle. Merkelige navn.

Helt til begynnelsen av 1900-tallet var veien i Kongedalen forsynt med tverrstokker, eller "kavler", som skulle gi fotfeste for hestene, og hindre grus og sand i å renne nedover.

La meg ta deg nedover Kongedalen.

Veien var så smal at bare en hest med kløv kunne passere om gangen. Derfor var det plassert en bjelle i hver ende av dalen. Den som ringte først i bjella, fikk først passere. 
Dette var vel en form for enveiskjøring! Vi fortsetter.

På bildet over ser du to trær som har falt over stien, og på bildet nede til venstre ligger flere store trær som også har brukket.
For en forferdelig tur de må ha hatt, med fullastede hester, i all slags vær!

Oldtidsveien er fredet iflg. Lov om kulturminner av  9. juni 1978. Alle kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet.
Inngrep eller ødeleggelse av kulturminnet er forbundet med straffeansvar.














Men nå er vi nesten ved enden av Kongedalen, og sannelig er det en merkelig figur som vinker farvel til oss.

Og her nede står en slik bjelle eller klokke som de ringte i for å få til denne "enveiskjøringen".
Denne står, her nede, og en annen står på toppen. De ble satt opp igjen for noen år siden.

Det er flere historiske minner i dette område, blant annet gravminner som er 3 000 år gamle. Men dette kan vi eventuelt komme tilbake til.

Det er lenge siden vi hadde gått ned Kongedalen, for det er vondt å gå her, spesielt når det er vått, for da blir det glatt på alle steinene. Men nå gikk det fint.
Litt rart å tenke på at vi våget å kjør ned her på ski, men det er mange år siden!

Når vi kommer ned ved hovedstien, ønsker hvitveis oss tilbake. Og jeg takker deg for turen. Hilsen Tove.