tirsdag 25. september 2018

Barneoppdragelse - Har noen en fasit?


Det har vært debattartikler om oppdragelse i Aftenposten i det siste, og ekspertene er uenige.
Inger-Lise Køltzow, pedagog og forfatter,  hevder under overskriften "Selvsagt finnes det en fasit for barneoppdragelse". Jeg er enig i noen av hennes innspill, men kan ikke se at det er mer enn innspill, for barneoppdragelse er ikke enkelt.
Hun kritiserer en annen ekspert innen dette feltet, dr.philos Stein Erik Ulvund. Spesielt kritiserer hun han for å "sette barna i bås", ettersom han kategoriserer ved hjelp av fem "temperamentstyper", og gir råd ut fra disse. 


"Køltzow hopper bukk over at det finnes ulike typer temperament, som for eksempel sosial versus tilbaketrukket, eller harmonisk versus irritabel. Dette handler ikke om gode og dårlige egenskaper, men ulike normale væremåter. De fleste barn er blandingstyper, og kan ikke bombastisk plasseres i en av kategoriene, " skriver blant annet Ulvund i sitt tilsvar.



Jeg benytter også et system slik Ulvund gjør, men mitt system består av syv mennesketyper, eller i dette tilfelle, syv typer barn. Men som Ulvund, setter heller ikke jeg barna i bås, de fleste barn har en blanding av ulike egenskaper, evner og væremåter. Og når vi vet dette, er det enklere både for foreldre og lærere å bli kjent med barnet. Og dette kan også hjelpe når det gjelder oppdragelse.



Det betyr ikke at noen barn må ha klare grenser, mens andre skal få gjøre hva de vil.
Men det er ikke tvil om at det er stor forskjell på barn, og at de på andre måter bør behandles noe ulikt. Og i min bok Fargene forteller, beklager jeg at jeg ikke hadde denne kunnskapen og forståelsen da våre to sønner var små, for de er på mange måter forskjellige.
Det samme gjelder våre tre barnebarn. De har selv ønsket å bli kartlagt, noe som er gjort, og i etterkant har vi hatt gode samtaler. De er veldig ulike. Veldig fint for en bestemor å få en slik tillit! Men det betyr ikke at ikke alle tre har måttet oppføre seg ordentlig, og gjøre som vi sier når de for eksempel har vært sammen med oss på hytta eller andre steder.
Og det å virkelig være sammen og tilstede når vi er sammen - er helt vesentlig!
Her ligger ofte hunden begravet. Både barn, foreldre og kanskje besteforeldre sitter begravet i mobil eller nettbrett. På den måten blir det ingen god oppdragelse - ingen nærhet!
En mor fra Oslo skrev at hun er moren mot strømmen. Der hjemme ble Ipaden først brukt mindre, så lagt bort og deretter sjolgt. Barnas venner trodde"moren deres var gal", men de takket henne etterhvert for det hun hadde gjort. Helt fantastisk!


Er det kanskje derfor mange russ utagerer på ulike måter, slik vi har lest og hørt i høst.
De har kanskje ingen å snakke med hjemme, og ønsker kanskje å vise seg for andre unge.
På den måten blir det også mobbing. Men det er et annet tema.












Det er klart at det er store forskjeller på barn og unge som er interesserte i bøker, driver med idrett, eller som er interessert i å lage mat. Noen gjør kanskje alle tre tingene, men andre tar bevisste valg som fyller hele deres tid, og tar alle deres krefter.
Når foreldrene på et tidlig stadium ser hva barna er interessert i og flinke til, må de ikke presse dem til skolevalg og studier som er helt feil for dem. 
På Si ;D siden i Aftenposten skrev en 17 år gammel gutt at han følte at han sviktet venner og lærere da han valgte restaurant- og matfag. Han skrev at studiespesialiserende utdanningsløp ofte blir fremsnakket av både foreldre, rådgivere og lærere, mens valg av yrkesfag ikke er status. Så glem status sier jeg - de skal trives på skolen og senere i jobb gjennom mange år!




Det at foreldre "virkelig ser" barna sine, har også med oppdragelse å gjøre. Det at de kan snakke sammen om både gleder og sorger. Da kan også mobbing oppdages.
Og det å være sammen med full oppmerksomhet er viktig.
Denne lille jenta traff jeg i skogen på tur med pappa. Hun storkoste seg! Og det gjorde selvsagt også pappaen.

La samværet med barnet ha ditt fokus - da blir oppdragelsen ofte slik den bør være!
Hilsen Tove.



onsdag 19. september 2018

Aukrustsenteret i Alvdal
Nå har vi vært på månen!


Da vi kom til Alvdal, så vi en rød rakett som stakk opp fra en høyde. Hva var det?
Selvsagt var det Flåklypatoppen med Reodor Felgens månerakett.


Og nedenfor lå en lang steinbygning, med en stor parkeringsplass foran.
Selve Augrustsenteret.


Og hvem møtte oss i døra? Selvsagt selveste Solan Gundersen og Ludvig.


Og sannelig ble det en klem av Solan, mens Ludvig var mer tilbakeholden. Men da jeg hadde snakket forsiktig og rolig med han en stund, ga også han meg en liten klem.

Han er så forsiktig han Ludvig!

Klart vi måtte inn og se noe av alt det rare han Reodor Felgen har laget.

Vi var forresten litt skuffet over at Reodor Felgen nesten ikke var å se noen steder på senteret. Han er vel minst like viktig som Ludvig og Solan?!
Vi betalte kr 165,- hver for inngangsbillett, og da var reisen til månen inkludert.










Og det første som møtte oss var en flott sykkel - og en
liten utgave av Il Tempo Gigante!
For mange år siden var vi en gruppe venner på omvisning hos Ivo Caprino. Da fikk jeg sitte i originalen. Det var stas!












Men her er det mye mer å se. Alt er så forseggjort med de utroligste detaljer. Tenk å lage alt dette!
















Over ser du også Flåklypa Tidene. Fra denne avisen har det kommet mange merkelige nyheter gjennom årene. Noen av dem ser du her.

Men nå må vi komme oss videre. For vi har fått oss Flåklypa Astronaut Sertifikat, og skal en tur til månen, så det er bare å komme i gang!

Vi må nemlig gjennomføre Flåklypa-astronaut-treningsprogrammet. Og det inneholder mange ulike øvelser som: balansekunst, vektløshet og høydetrening,
og vi må lære om "Himmellegemenes fysiognomi".

Vel - jeg må nok innrømme at vi ikke gjennomgikk alt, men dette synes barn selvsagt er kjempegøy. Og vi som ikke lenger er barn - syntes også mye av dette var artig.

Og sertifikatet vårt ble godkjent og stemplet, så da kunne vi gå ut av senteret og opp trappene til raketten.










Som du ser av skiltet er det mange valg. Vi følger pilen til "Melkeveien".











Men før vi kommer til raketten, får vi se huset til de tre, og vi går inn. Og for et verksted Reodor har skaffet seg.


Og her i bo-delen, er det riktig koselig.
De to vennene ligger i samme seng, og selvsagt Ludvig innerst, for han er så engstelig.
Reodor har egen seng i stua.


Men nå er vi oppe, og går inn i raketten.
Og her er det mye å forholde seg til!

Vi får beskjed om å sette oss ned og forberede oss for å ta av. Vi må selv benytte spaker og ratt, og følge med på apparatene.














Og det er selvsagt Solan som som gir instrukser via nettet.
Vi må bare gjøre som han sier.

Filmen "Månelyst i Flåklypa" har verdenspremiere den 21. september!

Det er bare å ta med barn og barnebarn på kino. Og har du ingen av delene - ta med venner, eller gå selv og se. Denne filmen vil glede alle uansett alder.
Bare å se alle disse detaljene og alle påfunnene - jeg gleder meg!

Det er Karsten Fullu som er manusforfatter denne gang. Og driftsleder Ellen Engh på Aukrustsenteret, som jeg snakket med, fortalte at han hadde gjort en kjempejobb. Han har lest alle bøkene til Aukrust, notert seg hvert ansiktuttrykk på tegningene, og alle merkelige historier og replikker. Nye dukker er også laget til denne filmen. 














Da vi var inne i raketten kunne vi se disse artige rommene - for når du er i en rakett i rommet er jo alt vektløst, som du vet.

Ikke lett å spise og gå på do her!





Men vi ser enda et lite hus nederst ved trappen - hva er det?

Det er doen. Og her gjemmer ofte Ludvig seg hvis det er noe skremmende som skjer.










Bygget til høyre er baksiden av Aukrustsenteret. Kjempeflott - bygget av stein.

Dette var faktisk en stor opplevelse, selv for oss voksne. For barn må det være fantastisk!
Ikke glem å se filmen! Hilsen Tove.

onsdag 12. september 2018

Oppdagelsesferd/biltur i august. Del 3.
Håper du fortsatt er med meg på turen selv om du synes den er ganske lang!


Turistinformasjonen i Idre anbefalte oss å kjøre på en liten vei mot Foskros og videre mot Sørvatnet.
Vakker natur hele veien. Og ikke mange biler å møte!


Men reinsdyr møtte vi, og de kunne ikke trafikkreglene!
Ved Sørvatnet tok vi av på vei 311 nordover mot Tännäs som ligger ved et større vann som heter Lossen.












Det er ikke mange ganger jeg har kjørt i et så øde landskap. Ingen hus, nesten ingen biler, men veiene var fine. Egentlig ganske utrolig med så fine veier her i ødemarken.


Men så dukket det opp et rødt hus.
En gammel gård, med riktig gamle hus ved siden av det røde.
En dame sto og malte vinduer, og vi stoppet for å spørre om jeg kunne ta et bilde.
Det kunne jeg, og hun fortalte at denne lille gården lenge hadde vært i familiens eie, men hadde stått lenger inne i ødemarken. Da veien kom, jeg husker ikke når, flyttet de husene hit ved siden av veien.
Hun og familien bodde nå i Stockholm, og dit vare det 50 mil.
Hun anbefalte oss å kjøre vei 84, en bredere vei gjennom S. Funäsdalen mot Tänndalen.











Men på en strekning før vi nådde så langt, kom vi til nok en liten gård, også her med et rødt hus med hvite kanter. Det er så vakkert!

De reklamerte med ferske lefser som de kalte for noe med "brød", og vi kjøpte to pakker.

Her drev de også et lite "brukt-market", og vi tittet selvsagt inn. Men når man blir såpass gamle som oss, har vi selv nok av gamle ting i skuffer og skap!




Nå var det tid for litt lunsj, som vi hadde med oss. Og det kunne vel ikke vært vakrere der vi satte oss for å spise. En liten odde som gikk ut i et stort vann, og her var det flere bygninger som jeg må vise deg.





















Dette var antagelig i bruk som feriested, for her var det lagt nytt tak og andre reparasjoner.
Et utrolig vakkert sted, som det var vanskelig å forlate.


Men her holdt også et gammelt udyr til - eller hva er dette?










Som følgere av bloggen vet, elsker jo jeg "rare" ting som jeg finner i naturen. Og her ligger en trestamme med de underligste figurer på. Skulle gjerne tatt den med meg.











Nå er vi nesten ved grensen, men legg merke til veien. En flott måte å reparere asfalten. I Norge slenger de bare på noen hauger med asfalt i de største hullene. Hvordan de får til disse rette kantene, uten humper forstår jeg ikke.

    









Hele veien er det alpinbakker. Hit kommer nok også folk fra Norge for å stå på ski vil jeg tro.

Vi krysser grensen til Norge ved Västra Malmager, og kjører fra vei 84 og over på samme vei, men i Norge heter den RV 31.  Og den går mot Røros.

Jeg husker ikke hva denne elven heter - eller kanskje er det et vann - men bildet viser i alle fall hvor tørt det fremdeles var i august.
Og jeg vil nevne en ting som skremmer meg. Disse blomstene du ser på bildet har spredd seg over hele landet, over alt. På jorder vi kjørte forbi begynte de å ta opp plass.
Disse må bort selv om de er pene. Hva heter de igjen?                                                                                










Så er vi forbi Røros. Da vi tidligere har sett denne vakre, fargerike byen, stopper vi ikke her denne gang. Vi må finne oss et sted å overnatte.



Vi overnatter på Tynset Rom & Camping i Tynset. Rent og greit rom, og deilig frokost neste morgen. Middag spiste vi på en restaurant lenger oppe i byen.
Og det blide trollet passet på oss hele natten!
Neste morgen tok vi RV 3 ned til Alvdal.


Her er Aukrustsenteret i Alvdal. Det besøkte vi, og det vil jeg lage et helt innlegg om. Den nye Flåklypa-filmen skal ha premiere her den 15. september. Den skal jeg se!

Videre Rv 29 til Folldal, der jeg hilste på Aud Brendryen i Bygdekvinnelaget, der jeg hadde holdt foredrag for noen år tilbake. Vi tar så av på Rv 27, og videre denne veien. Her dukker det vakre Rondane opp. Og denne utsikten kan vi nyte store deler av veien.



Siste stopp før vi kjørte tilbake til Ringebu over Venabygdsfjellet, var Sjokoladelåven i Sollia.
Her tok vi en deilig sjokoladebit og kaffe.
I den gamle låven på historiske Nordre Nesset gård  har de etablert produksjon av kvalitetskonfekt. Her holdt også kunstneren Harald Sohlberg til mens han arbeidet på det som skulle bli Norges nasjonalmaleri, Vinternatt i Rondane. Gården ligger langs Nasjonal turistveg ved Atnasjøen.

Fra Ringebu kjørte vi direkte tilbake til hytta på Gullhaugen. Flott tur!
Hilsen Tove.