Kanskje du vil vite hvorfor snøen ble hvit?

Jeg vet ikke hvem som har skrevet historien, men jeg er sikker på at små barn vil elske den.

Da Gudfader skapte verden og delte ut fargene var det sommertid, og ingen tenkte på snøen.

Så ble gresset grønt -

Rosene ble røde - 

Himmelen ble blå -

Ekornet ble brunt  - og smørblomster og bekkeblom ble gule.

Og alle var glade!

Men da året snudde og snøen kom dalende var snøen fargeløs og nesten ikke til å få øye på.

Da gikk snøen til Gudfader og spurte om det var meningen at han skulle gå usett gjennom verden.
Nei, det hadde Gudfader ikke tenkt. Men nå var alle fargene gitt bort, så det var ingen annen råd - snøen fikk gå ut i verden og høre om noen var godhjertet nok til å dele fargen sin med snøen.



Snøen vandret av sted og vinden hjalp ham, og bar ham vidt og bredt.
Først kom han til rosen, for han mente at det måtte være gjevest å bli rød.
"Røde rose - vil du dele fargen med en som ingen farge har, og som nesten ingen kan se"? spurte snøen. "Kalde snø, kom ikke nær meg", sa rosen og stakk tornene fram. "Aldri får du farge av meg, du som biter meg både i blad og knopp".
Og snøen måtte gå like fattig som han kom.

Men så fikk han øye på noen smørblomster som sto så vakkert ute i en eng. "Vil dere dele litt farge med en som ingen farge har, og som nesten ingen kan se"? spurte snøen. "Vi er ikke gulere enn vi trenger å være", svarte smørblomstene. "Du som har så kalde klør kan bare være glad til at ingen ser deg". Så måtte snøen vandre videre.

Om litt fikk han se noen blåklokker borte i en bakke.
"Vil dere dele litt farge med en som ingen farge har, og som nesten ingen kan se"? spurte snøen. Men da blåklokkene skjønte at det var snøen, ble de redde og bøyde seg ned i gresset. Og da forsto han at heller ikke her var det farge å få.

Slik vandret han fra blomst til blomst, men over alt fikk han samme svar; han som var så kald og full av frost, måtte bare komme seg vekk.
Han spurte stein og gress, trær og skyer, mennesker og dyr, men ingen ville dele med ham.

Til slutt hadde han spurt alle ting i hele verden, bortsett fra en liten blomst som sto igjen ved roten av et tre.

"Du er den siste jeg kan spørre", sa snøen, "men det er vel ikke å vente at du heller, vil dele fargen din med en som er så kald som jeg"? 
Men den lille, hvite blomsten svarte ikke som alle de andre. "Vil du ta til takke med å være hvit, får det vel alltid bli en råd", sa den. "Ille vil det være hvis ingen i Guds skaperverk er godhjertet nok til å dele med deg".
Dermed skrapte den noe hvitt av blomsten sin og ga til snøen.

Og slik gikk det til at snøen fikk den reneste og lyseste fargen i hele naturen.

Og snøen sa til blomsten: "Som takk for hva du gjorde for meg, skal du få vokse først opp av alle blomster om våren. Og om du så vokser opp gjennom meg, skal jeg ikke på noen måte skade deg".

Også menneskene er glade i denne blomsten - og kaller den for Snøklokke.

Og den som ser nøye etter, finner ofte en bitte liten mørk flekk i tuppen av de hvite klokkene. 

Det er fordi den har gitt bort noe av fargen sin til snøen!

Kanskje du vil lese denne vakre historien for barn eller barnebarn i julen?!

Hilsen Tove.

PS. Jeg har nå, etter at historien er lagt ut, fått vite at det er Dan Lindholm som har skrevet  denne vakre historien.