Barneoppdragelse - Har noen en fasit?

Det har vært debattartikler om oppdragelse i Aftenposten i det siste, og ekspertene er uenige.

Inger-Lise Køltzow, pedagog og forfatter,  hevder under overskriften "Selvsagt finnes det en fasit for barneoppdragelse". Jeg er enig i noen av hennes innspill, men kan ikke se at det er mer enn innspill, for barneoppdragelse er ikke enkelt.

Hun kritiserer en annen ekspert innen dette feltet, dr.philos Stein Erik Ulvund. Spesielt kritiserer hun han for å "sette barna i bås", ettersom han kategoriserer ved hjelp av fem "temperamentstyper", og gir råd ut fra disse. 

"Køltzow hopper bukk over at det finnes ulike typer temperament, som for eksempel sosial versus tilbaketrukket, eller harmonisk versus irritabel. Dette handler ikke om gode og dårlige egenskaper, men ulike normale væremåter. De fleste barn er blandingstyper, og kan ikke bombastisk plasseres i en av kategoriene, " skriver blant annet Ulvund i sitt tilsvar.

Jeg benytter også et system slik Ulvund gjør, men mitt system består av syv mennesketyper, eller i dette tilfelle, syv typer barn. Men som Ulvund, setter heller ikke jeg barna i bås, de fleste barn har en blanding av ulike egenskaper, evner og væremåter. Og når vi vet dette, er det enklere både for foreldre og lærere å bli kjent med barnet. Og dette kan også hjelpe når det gjelder oppdragelse.

Det betyr ikke at noen barn må ha klare grenser, mens andre skal få gjøre hva de vil.

Men det er ikke tvil om at det er stor forskjell på barn, og at de på andre måter bør behandles noe ulikt. Og i min bok Fargene forteller, beklager jeg at jeg ikke hadde denne kunnskapen og forståelsen da våre to sønner var små, for de er på mange måter forskjellige.

Det samme gjelder våre tre barnebarn. De har selv ønsket å bli kartlagt, noe som er gjort, og i etterkant har vi hatt gode samtaler. De er veldig ulike. Veldig fint for en bestemor å få en slik tillit! Men det betyr ikke at ikke alle tre har måttet oppføre seg ordentlig, og gjøre som vi sier når de for eksempel har vært sammen med oss på hytta eller andre steder.

Og det å virkelig være sammen og tilstede når vi er sammen - er helt vesentlig!

Her ligger ofte hunden begravet. Både barn, foreldre og kanskje besteforeldre sitter begravet i mobil eller nettbrett. På den måten blir det ingen god oppdragelse - ingen nærhet!

En mor fra Oslo skrev at hun er moren mot strømmen. Der hjemme ble Ipaden først brukt mindre, så lagt bort og deretter sjolgt. Barnas venner trodde"moren deres var gal", men de takket henne etterhvert for det hun hadde gjort. Helt fantastisk!

Er det kanskje derfor mange russ utagerer på ulike måter, slik vi har lest og hørt i høst.

De har kanskje ingen å snakke med hjemme, og ønsker kanskje å vise seg for andre unge.

På den måten blir det også mobbing. Men det er et annet tema.

Det er klart at det er store forskjeller på barn og unge som er interesserte i bøker, driver med idrett, eller som er interessert i å lage mat. Noen gjør kanskje alle tre tingene, men andre tar bevisste valg som fyller hele deres tid, og tar alle deres krefter.

Når foreldrene på et tidlig stadium ser hva barna er interessert i og flinke til, må de ikke presse dem til skolevalg og studier som er helt feil for dem. 

På Si ;D siden i Aftenposten skrev en 17 år gammel gutt at han følte at han sviktet venner og lærere da han valgte restaurant- og matfag. Han skrev at studiespesialiserende utdanningsløp ofte blir fremsnakket av både foreldre, rådgivere og lærere, mens valg av yrkesfag ikke er status. Så glem status sier jeg - de skal trives på skolen og senere i jobb gjennom mange år!

Det at foreldre "virkelig ser" barna sine, har også med oppdragelse å gjøre. Det at de kan snakke sammen om både gleder og sorger. Da kan også mobbing oppdages.

Og det å være sammen med full oppmerksomhet er viktig.

Denne lille jenta traff jeg i skogen på tur med pappa. Hun storkoste seg! Og det gjorde selvsagt også pappaen.

La samværet med barnet ha ditt fokus - da blir oppdragelsen ofte slik den bør være!

Hilsen Tove.