Arv etter farmor og farfar.

Små ting uten stor verdi i penger - kan ha stor verdi likevel!

På bloggen til KK (kvinner og kultur) kunne vi lese om da hun og hennes søsken skulle tømme huset og dele arven etter moren. For mange familier kan arv ødelegge gode forhold, men heldigvis ikke i hennes eller i vår familie.

Jeg er enebarn, derfor var det ingen problemer da mor og far døde. Og det ble det heldigvis heller ikke da min farmor døde for en del år siden.
Men blogginnlegget til KK fikk meg til å tenke tilbake, og ta frem minnene, og se litt nærmere på de tingene jeg arvet.
Ingen av dem er verdifulle i penger, men for meg bringer de frem mange gode minner.










Min farfar døde allerede da jeg var seks - syv år, og min far da jeg var 17 år. Arven etter farmor skulle derfor deles mellom meg og to onkler.
Heldigvis ble det ikke noe uvennskap ut av dette.

Vi bestemte at det som var gitt i gaver til farmor og farfar gjennom årene, skulle giveren nå få tilbake. Deretter kunne vi ønske oss spesielle ting, og vi trakk også lodd om noe.

Jeg var spesielt opptatt av to ting, denne lampen, som var laget av en rot med med deler av stammen på treet. Det var en slektning som hadde laget den i 1947. Du kan se årstallet på roten.
Jeg sydde ny lampeskjerm, og den gamle lampen passer svært godt hos oss som hadde, og fremdeles har, bondemøblement i den ene delen av stua.

Den andre favoritten var det gamle vegguret.
Det fikk jeg ikke i første omgang, det var en av mine onkler som fikk det, og jeg var veldig skuffet. Jeg elsket lyden av slagene.
Men etter et par år ga han det til meg, noe jeg ble veldig takknemlig for. Det henger på veggen i vår stue fremdeles. Og der blir det!

En annen grunn til at jeg skriver dette innlegget er at jeg ønsker å sette fingeren på bruk og kast mentaliteten i dagens samfunn. Mange mener at de må følge mote og trend både når det gjelder interiør og klær. Noen er flinke når det gjelder gjenbruk, men det er helt utrolig hva man ser at folk kaster. Det blir et kaldere samfunn når man ikke lenger tar vare på gamle ting og gamle minner, for å følge moten!
Men kanskje får ikke mange unge lenger så mange gode minner å ta med seg videre i livet. Sitter de med nesa i mobilen eller dataskjermen, blir ikke det det samme som å gå tur i naturen, spille brettspill med bestemor og bestefar, plukke bær - gjøre ting fysisk!













Dette serviset hadde min far kjøpt i Kina, da han som 15 - 16 åring dro på utenriksfart. Egentlig rørende og få vite at han hadde kjøpt dette flotte serviset med hjem til foreldrene.
Det er egentlig både et te servise med kanne, sukkerkopp og melkemugge, og mokkakopper og små askebegre. 
Så vakre farger og mønstre!
Tekoppene til høyre er så tynne at jeg nesten ikke våger å ta i dem. De er helt gjennomsiktige.

Denne vakre trebollen frembringer også mange minner. Den hadde farmor mange fotografier i. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så på disse fotografiene. Jeg ble liksom kjent med personene da farmor fortalte. Hvor de er blitt av vet jeg dessverre ikke.

Den dyp grønne fargen er vakker, og jeg syntes da som nå at mønsteret er så fint, med lysere grønne blader og røde blomster.

De to små messingmorterne var jeg også glad i, og det var en stor i tillegg, men den har min kusine arvet etter sin far, som da fikk den.

Min kusine fikk også hvite keramikk bokser med blå dekor, som var til mel, sukker, kaffe etc., i tillegg til pynteplater som skulle henges på veggen. Dem har jeg også fått av henne, men de henger på hytta, så jeg har ikke bilder av dem.

Hun spurte meg også en dag for et par, tre år siden om jeg hadde et forhold til en rosa sukkerbolle fra farmor, for hun forbandt ingen ting med den. Hun er mye yngre enn meg. Men for meg - gjett om jeg elsket den!

Tenk en rosa sukkerbolle for en liten jente! Det er ikke sølv i den, og den skulle ikke pusses, sa farmor. Den skulle ikke være blank. Og jeg har holdt meg til det hun sa, og slik er den også i dag.

En krokete, litt rar sukkerskje står oppe i bollen, det gjorde den alltid. Den sukkerbollen gleder meg hver dag, så takk til kusine Bente.

Og her er farmor og farfar. Veldig unge på bildet over til venstre, mer slik jeg husker dem til høyre.

Det vil si - farfar døde som sagt da jeg var 6-7 år, så jeg husker han bare svakt. Men min onkel fortalte at han hadde et gull lommeur med kjede, som han var svært forsiktig med - det skulle ingen røre.

Men jeg fikk sitte på fanget hans, holde i klokkekjedet og svinge klokken rundt. Helt utrolig! 

Takk for gode minner og vakre, gamle ting. Hilsen Tove.