mandag 19. mars 2018

Arv etter farmor og farfar.
Små ting uten stor verdi i penger - kan ha stor verdi likevel!

På bloggen til KK (kvinner og kultur) kunne vi lese om da hun og hennes søsken skulle tømme huset og dele arven etter moren. For mange familier kan arv ødelegge gode forhold, men heldigvis ikke i hennes eller i vår familie.


Jeg er enebarn, derfor var det ingen problemer da mor og far døde. Og det ble det heldigvis heller ikke da min farmor døde for en del år siden.
Men blogginnlegget til KK fikk meg til å tenke tilbake, og ta frem minnene, og se litt nærmere på de tingene jeg arvet.
Ingen av dem er verdifulle i penger, men for meg bringer de frem mange gode minner.










Min farfar døde allerede da jeg var seks - syv år, og min far da jeg var 17 år. Arven etter farmor skulle derfor deles mellom meg og to onkler.
Heldigvis ble det ikke noe uvennskap ut av dette.

Vi bestemte at det som var gitt i gaver til farmor og farfar gjennom årene, skulle giveren nå få tilbake. Deretter kunne vi ønske oss spesielle ting, og vi trakk også lodd om noe.

Jeg var spesielt opptatt av to ting, denne lampen, som var laget av en rot med med deler av stammen på treet. Det var en slektning som hadde laget den i 1947. Du kan se årstallet på roten.
Jeg sydde ny lampeskjerm, og den gamle lampen passer svært godt hos oss som hadde, og fremdeles har, bondemøblement i den ene delen av stua.

Den andre favoritten var det gamle vegguret.
Det fikk jeg ikke i første omgang, det var en av mine onkler som fikk det, og jeg var veldig skuffet. Jeg elsket lyden av slagene.
Men etter et par år ga han det til meg, noe jeg ble veldig takknemlig for. Det henger på veggen i vår stue fremdeles. Og der blir det!

En annen grunn til at jeg skriver dette innlegget er at jeg ønsker å sette fingeren på bruk og kast mentaliteten i dagens samfunn. Mange mener at de må følge mote og trend både når det gjelder interiør og klær. Noen er flinke når det gjelder gjenbruk, men det er helt utrolig hva man ser at folk kaster. Det blir et kaldere samfunn når man ikke lenger tar vare på gamle ting og gamle minner, for å følge moten!
Men kanskje får ikke mange unge lenger så mange gode minner å ta med seg videre i livet. Sitter de med nesa i mobilen eller dataskjermen, blir ikke det det samme som å gå tur i naturen, spille brettspill med bestemor og bestefar, plukke bær - gjøre ting fysisk!













Dette serviset hadde min far kjøpt i Kina, da han som 15 - 16 åring dro på utenriksfart. Egentlig rørende og få vite at han hadde kjøpt dette flotte serviset med hjem til foreldrene.
Det er egentlig både et te servise med kanne, sukkerkopp og melkemugge, og mokkakopper og små askebegre. 
Så vakre farger og mønstre!
Tekoppene til høyre er så tynne at jeg nesten ikke våger å ta i dem. De er helt gjennomsiktige.


Denne vakre trebollen frembringer også mange minner. Den hadde farmor mange fotografier i. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så på disse fotografiene. Jeg ble liksom kjent med personene da farmor fortalte. Hvor de er blitt av vet jeg dessverre ikke.
Den dyp grønne fargen er vakker, og jeg syntes da som nå at mønsteret er så fint, med lysere grønne blader og røde blomster.

De to små messingmorterne var jeg også glad i, og det var en stor i tillegg, men den har min kusine arvet etter sin far, som da fikk den.

Min kusine fikk også hvite keramikk bokser med blå dekor, som var til mel, sukker, kaffe etc., i tillegg til pynteplater som skulle henges på veggen. Dem har jeg også fått av henne, men de henger på hytta, så jeg har ikke bilder av dem.

Hun spurte meg også en dag for et par, tre år siden om jeg hadde et forhold til en rosa sukkerbolle fra farmor, for hun forbandt ingen ting med den. Hun er mye yngre enn meg. Men for meg - gjett om jeg elsket den!


Tenk en rosa sukkerbolle for en liten jente! Det er ikke sølv i den, og den skulle ikke pusses, sa farmor. Den skulle ikke være blank. Og jeg har holdt meg til det hun sa, og slik er den også i dag.
En krokete, litt rar sukkerskje står oppe i bollen, det gjorde den alltid. Den sukkerbollen gleder meg hver dag, så takk til kusine Bente.












Og her er farmor og farfar. Veldig unge på bildet over til venstre, mer slik jeg husker dem til høyre.
Det vil si - farfar døde som sagt da jeg var 6-7 år, så jeg husker han bare svakt. Men min onkel fortalte at han hadde et gull lommeur med kjede, som han var svært forsiktig med - det skulle ingen røre.
Men jeg fikk sitte på fanget hans, holde i klokkekjedet og svinge klokken rundt. Helt utrolig! 
Takk for gode minner og vakre, gamle ting. Hilsen Tove.

8 kommentarer:

  1. Så koselig å se og lese. Ja, det er viktig å dele i fred med hverandre og noen ganger unner man andre det man selv har fått også. Jeg har en del ting jeg har arvet. Saker og ting jeg omgir meg med liker jeg at har en historie. Jeg liker å gå på marked i blandt og lete opp ting jeg kjenner igjen. I høst kjøpte jeg et tinnfat lik mamma sitt. Den ene søsteren min smilte stort da, for da kunne hun kanskje få arve mamma sitt siden i livet. For meg er det fatet et minne om hjemmebakte wienerbrød eller boller, familien min, kos og hygge.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig, derfor er jeg så glad for den sukkerbollen jeg fikk av min kusine.
      Og det er nok minnene som ligger i disse tingene som betyr mest.
      Takk for hyggelig kommentar.
      En god påske ønskes deg når den starter.
      Hilsen Tove

      Slett
  2. Det er viktig å ha et hjem som består av gode minner. Som du sikkert så hos Jorun KK. Skrev jeg der hvordan vi fem søsknene delte. Vi hadde det så hyggelig og fint mens vi hold på. Det er ikke enkelt. Stakkars de som skal rydde opp etter meg, for hva gjør man med alt, dyre stoffer, edelsteiner osv. Jeg tror nok at mesteparten blir kastet.
    Helt overfylt har jeg det ikke, men av og til synes jeg det grenser mot at jeg har for mye når jeg skal rengjøre litt ordentlig.
    Jeg må ta meg sammen og kaste ting som ikke er brukbare mer! Sånne kjekt å ha ting!

    SvarSlett
    Svar
    1. Veldig vanskelig å kaste! Jeg har kjempetrouble. Og jeg tror ikke barn og barnebarn vil ha mye av det, selv om det kan være verdifullt. Det er trist å tenke på. Men kanskje snur det når de blir litt eldre.
      Vi får kose oss med det de årene vi har igjen!
      Fortsatt god påske! Hilsen Tove

      Slett
  3. Hei, kjenner meg veldig igjen i dette du skriver. Altfor mye kast av ting som er brukbare. Og alt nytt er så likt! Nei, fram med malekost og kreativitet, så blir ting unike. Det med affeksjonsverdi sitter dypt, har stor betydning. Så godt å kunne minnes folk ved gjenstander vi har overtatt. Noen synes kanskje jeg samler på for mye.... Ha fine dager, Tove ;:OD)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du sier noe av det samme som Ingun. Vi koser oss med tingene og minnene. Det betyr mye for meg.
      Fortsatt god påske ønskes av Tove

      Slett
  4. Koseleg innlegg om gamle og kjære skatter.
    Me er nok like når det gjeld å ta vare på og sette pris på ting som
    foreldra våre hadde.
    Mitt problem etter kvart er at det blir overfylt i heile huset, og
    delvis på hytta.
    Eg lure på om barna våre vil ta vare på det når me ikkje er meir...
    Det er vel ikkje tilfeldig at det er så mange flotte gjenstandar på bruktbutikkane. Eg er av og til innom og er forundra ovar at mange gir frå seg så mykje flotte gamle ting.

    Når det gjeld å bruke tang/tare i maten veit eg ikkje om eg kjem til å bruke det, men ser i avisa at eit lokalt firma har ein forretningsidè om å dyrke og selge tare som mat til mennesker.
    Så man skal aldri seie aldri :)

    God påske frå Anne-Mari

    SvarSlett
    Svar
    1. Alle som har skrevet kommentar til dette innlegget er enige. Er vi gammeldagse og litt spesielle?
      Kanskje det - men det synes jeg er flott.
      Når det gjelder tang og tare er heller ikke jeg sikker på om jeg vil bruke det, men da fikk du et svar.
      Vi er i Kroatia, men kommer hjem i morgen. God påske ønskes også deg. Hilsen Tove

      Slett