Vakker natur - Espedalen og Sikkilsdalen.

Etter en deilig frokost neste morgen, sjekket ut fra hyggelige Strand Fjellstue og kjørte vi videre oppover Espedalen. Vi hadde fått tips om to steder vi måtte se.

Når du hører anbefalingen "du må dra til Helvete!", høres ikke det videre hyggelig ut, men vi fulgte anbefalingen. Helvete lå bare noen minutters kjøring fra Strand, og det var jettegrytene her vi skulle se. De er regnet som Nord-Europas største.

Da var det bare å starte klatreturen ned. Bratt var det, men de fleste stedene gikk det greit. Men du skal ikke ha store problemer med ben og armer for å begi deg ned i dypet av Helvete. Men det var en slags sti helt ned til bunnen.











Jeg gikk helt ned og inn i "gryta". Utrolig å se hva som kan skje av forandringer i naturen, når en elv tar nye veier!

Som du ser var det ikke helt enkelt alle steder. For en del var det en utfordring å komme seg opp igjen.

Håper du klarer å lese teksten på denne plakaten. Da får du vite litt mer om jettegrytene og Helvete.

Noe av det som står i den første bolken vil jeg gjengi: 

Disse spesielle formasjonene kan spores tilbake til siste istid, nærmere bestemt isavsmeltings-perioden for ca. 10 000 år siden.

I løpet av vel 1 000 år smelta den over 1 000 meter tjukke innlandsisen som lå over Østlandet.

Her er vi nesten oppe igjen, på baksiden av inngangspartiet. Her er det blant annet en kafè.

Men vi ville videre - og hva passet vel bedre enn å dra til en kirke etter et besøk i Helvete?!

Heller ikke hit til Espedalen fjellkirke var det mange minutter å kjøre.
En trekirke bygd i "naustform", som ligger vakkert til på Verksodden, på en gress-slette mellom høye trær, og med Espedalsvannet nedenfor. Den sto ferdig i 1974, har 130 sitteplasser, og den ble bygget med stor innsats fra espedølene. Kirken var ikke åpen, så vi kom dessverre ikke inn.

Men det er noe helt usedvanlig knyttet opp mot denne kirken. Nemlig en liten, rund øy ute i vannet, som er en vigslet gravplass. Det er bygget en pålebro ut dit, og selvsagt spaserte vi over.

På skiltet ved porten på den andre siden av broen, sto informasjonen du ser under.
Gravholmen ble vigslet på midten av 1800-tallet, i løpet av de første årene det var gruvedrift i Espedalen.

Vi spaserte videre på stien som førte rund øya, og som etterhvert svingte av og fortsatte over toppen.

Blått vann, blå himmel, grønne vekster og flotte grønne trær. Kan det bli vakrere?!

For et fredfullt, nydelig sted! Et helt fantastisk sted å bli stedt til hvile!
Og her fant vi gravsteder fra 1800-tallet, med mange navn. Den siste som ble gravlagt, som vi så, var i 2015. Og vi fikk senere vite at de som bodde i kommunen både kunne gravlegges og bisettes. Men folk utenfra, som ønsket å bli stedt til hvile her, måtte nøye seg med bisettelse.















Mange ulike "gravstener", både i stein, jern og tre.
Vi kunne lese inskripsjonene på flere av dem.

Det er en liten øy, men det var langt flere gravplasser her enn jeg har vist.

Vi går over toppen, og nedover igjen mot broen. Ingen hast - her var det godt å være!

Vi lukker porten forsiktig, og går tilbake til bilen. En vakker opplevelse. Vi anbefaler et besøk!

Vanskelig å fotografere fra veien, men her ser dere den lille øya med broen inn til området rundt kirken.

Her har det skyet litt over, men her kan du også se kirken til høyre.

Se også mitt forrige innlegg fra Strand Fjellstue. Et herlig overnattingssted.
Espedalen ligger i Sør-Fron kommune i Oppland fylke.

Vi fortsetter turen oppover Espedalen, og videre. Dere skal få nok et innlegg fra turen vår.

Hilsen Tove.