Hoel Gård på Nes i Ringsaker kommune.
                                 Del 2

Jeg går nå tilbake til den lange, røde bygningen. Jeg fortalte i forrige innlegg at den blant annet inneholdt festsal, spisesal, kjøkken og salong.

Her ser dere den store, flotte festsalen. Senere skal dere få se når bordet er dekket.

Mange gamle, historiske ting finner vi på veggene og andre steder i denne flotte salen.

Her er en hyggelig salong i 2. etasje. At stolene ikke står pent på plass, er nok vår skyld. Men du får likevel se det flotte rommet.

Gamle redskaper og andre ting fra gården står utstilt flere steder. Her ser du noen.

Beklager dårlig lys.

Her ser du den hyggelige spisesalen der vi spiste den første middagen, to lunsjer og to frokoster.

Også her er det litt vanskelig lys, men duken er grønnrutete, og står i stil med de grønne rammene rundt vinduer og dører. Veggene er lys grå.

La meg ta med litt mer historie. Denne gang om en annen tidligere eier av gården.

Halvor Hoel var født her på Nes i 1766, og ble gårdbruker på Hoel, en av de største gårdene på Nes i Ringsaker.

Mest er han kjent som politisk agitator og leder av bondeaksjonene i 1818. Han hadde et stormfullt og ukonvensjonelt privatliv, ikke minst fordi han ble likt av damene, og fordi han hadde tre døtre uten å være gift. Han døde i 1852.

På de to siste bildene over er vi tilbake i hovedhuset, og i vakre salonger i 1. etasje.

Her fikk vi et foredrag av sjefen selv, Sandberg, som fortalte om gårdens historie.

Her ble også champagnen før festmiddagen på mandag kveld servert. Og etter noe dans oppe, avsluttet vi også kvelden her med både sang, gitar- og felespill. Og jeg må fortelle at vi alle var i bunader. Det er flott.

Jeg glemte å ta bilder fra storsalen i 2. etasje der vi danset, husket bare å ta bilder av de flotte tapetene, som også her var trykket på nytt etter at de fant de gamle, under flere tidligere lag på veggene.

Vi tok en pause i dansen på mandag formiddag, og flere av oss ruslet ned den praktfulle 1600 meter lange lindeallèn ned til bryggen ved Mjøsa, der Skibladner legger til.
Vi ble fortalt at brudepar kunne komme med Skibladner, og bli hentet med hest og vogn og kjørt opp allèen til gården.
Der ble også vielser foretatt. Helgen før vi kom opp, hadde det vært en vielse på baksiden av hovedhuset, der som krakkene sto. Se på forrige innlegg, så ser du et bilde som viser hvor det var.

Her ser vi ut over Mjøsa, som ligger stille og blank. På det siste bildet ser du  over mot Helgøya.

Du ser nå den samme allèen, men nå er jeg på vei oppover og tilbake til hovedhuset. Litt lysere her. Vi kommer til et lite, sjarmerende hus ved veien. Hvem bruker det mon tro?




























Jeg elsker trær! Og disse gamle trærne langs allèen skulle jeg gjerne sett og klappet på hver dag. De er gamle, men hvor gamle vet jeg ikke. Kanskje fra gården var ny?

Her er vi på vei opp til baksiden av hovedhuset. Litt mer historie.

I 1972 kjøpte familien Sandberg gården. Den 26. august 2010 ble gården hedret med Olavsrosa for "eksemplarisk forvaltning av et norsk storgård-anlegg, og for å åpne kulturhistorien for allmenheten."

Virkelig flotte steinmurer, trapper og mer til.

Men de har fått flere utmerkelser og priser:

De mottok Verneprisen i 2005, de kom helt til finalen i Den Nasjonale Kulturlandskapsprisen i 2009, Innovasjon Norges Bygdeutviklingspris i 2012 for Hedmark, samt Ringsakerprisen i 2013. 

Noen blomster smilte fremdeles til oss da vi gikk ut av porten og til inngangen på forsiden.

Og her er langboret dekket til jubileumsfest for oss mandag kveld. Det kom blomsterdekorasjoner på etterhvert. Og det tre-retters måltidet var helt fantastisk godt.

Forretten besto av tre ulike ørret- eller laksevarianter med tilbehør. Dessverre er jeg ikke helt sikker. Det smakte helt nydelig.

Og hovedretten var en helt fantastisk reinsdyrfilet - perfekt stekt. Fargene er dessverre ikke korrekte, nok en gang på grunn av vanskelige lysforhold, men du får en liten pekepinn. Fargene er utrolig viktige i et måltid.

Desserten var en nydelig karamellpudding.

Da var 20-års jubileet for Byttomfoten over. Kanskje blir det en ny feiring etter 25 år?

Hilsen Tove.